[Stormen – En anmeldelse]

0

Stormen (engelsk tittel: The Tempest) regnes for å være det siste skuespillet Shakespeare skrev. Handlingen tar plass på en øde øy der vi møter Prospero, den rettmessige hertugen av Milano, og hans femtenårige datter Miranda. De to har bodd på øya i 12 år etter at Prospero ble sveket av sin bror, Antonio, og tvunget til å forlate Milano. På øya lever også halv-djevlen Caliban og luftånden Ariel, begge er underlagt Prosperos makt. En dag lider noen sjømenn skipbrudd på grunn av en storm som Prospero skapte ved hjelp av Ariel. [Les resten av handlingen.]

Teater Manu, det norske tegnspråkteater, flyttet sine grenser da det ble vedtatt at de skulle oppføre et stykke av Shakespeare. Selv hørende skuespillere møter store utfordringer når de skal virkeliggjøre disse vakre, men tungvinte tekstene. Med på laget var tegnspråkpoeten og teaterinstruktøren Debbie Z. Rennie, og Odd-Inge Schrøder som oversatte Stormen fra tekst til tegnspråk. Skuespillerne bestod av syv håndplukkede mennesker mellom 15 og 44, pluss stemmeskuespilleren Marit Synnøve Berg. Skuespillerne hadde lite eller ingen erfaring med teater. Siden auditionen våren 2008 har de sju menneskene vært gjennom utallige timer med workshops og innstudering for å bli klar til premiéren, som også ble deres eksamensdag.

Min erfaring med Teater Manus repertoar er at det har vært god kvalitet over alt de har fremført, men samtidig føler jeg at nesten alle stykkene har hatt en postmoderne stil, noe som iblant førte til at tanken bak et stykke forsvant i alt det absurde som foregikk på scenen. Å oppfatte hva som ble sagt på scenen, ble også vanskelig, selv for meg som har vært tegnspråkbruker i nærmere tjue år. Derfor hadde jeg ingen stor forventning til innhold og uttrykk da jeg dro på premiéren til Stormen, men jeg gledet meg selvfølgelig til å se resultatet ettersom jeg faktisk var på audition for stykket.

Allerede fem minutter inn i første akt, visste jeg at jeg kom til å like forestillingen godt, og det ble bare bedre og bedre utover kvelden. Det var lett for meg å oppfatte hva som ble sagt av de forskjellige karakterne. Mye av innholdet i stykket var blitt redusert fra originalteksten, men selve essensen og handlingen var fremdeles tydelig til stede. Her vil jeg trekke frem Minh Hung Lu – som spilte Caliban, halvt djevel og sønn av heksen Sycorax. Alle hans replikker var forvandlet fra norsk tegnspråk til rent kroppsspråk, men de utallige fornærmelsene han sendte i vei mot Prospero kan umulig misforstås selv av en blind person. Det var ikke Lu som stod på scenen, det var Caliban i egen stinkende person. Fantastisk innlevelse!

Min favoritt gjennom hele stykket var dog Ariel, spilt av Remi Roos. Han var, for å si det på godt engelsk, «totally queer». Med stor T og Q. I ført rosa Converse og et nytt antrekk for hver scene, trippet han rundt som en trofast fe, klar til å utføre hvert eneste av Prosperos ønsker i påvent av sin frihet. Høydepunktet var da han viste seg i en rosa kreasjon som fikk meg til å utbryte følgende til min sidekvinne: «Det er MIN kjole!» Ja, det var samme kjole som jeg hadde på meg da jeg trippet rundt på den samme scenen fire år tidligere, som Ballerina i Den Standhaftige Tinnsoldat. Ariel er en veldig flott rolle i denne versjonen av «Stormen», så jeg føler at Roos absolutt kunne ha overdrevet rollens «queerness» med mer «knekk i håndleddet»-fakter.

Hele skuespillerbesetningen hadde en veldig fin flyt og jeg kunne se at det var god kjemi mellom alle som stod på scenen; Asbjørn Midtskogen som Prospero; Petrine Olgeirsdottir som Miranda; Truls S. Yggeseth som Ferdinand; Remi Roos som Ariel; Daniela Roos som Alonso og Stefano; Petter Noddeland som Antonio og Trinculo (fantastisk morsom fremstilling av narren Trinculo!); Minh Hung Lu som Caliban. En distraksjon jeg bet meg merke i, var Olgeirsdotters smått innesluttet fremstilling av Miranda. Riktignok er Miranda en ydmyk ungjente, men jeg savnet litt mer innlevelse, spesielt i scenene med hennes store kjærlighet, Ferdinand. Dog; Petrine er veldig ung (15 år) og jeg var også tilbaketrukken med min innsats i Den Standhaftige Tinnsoldat fordi jeg var ung og usikker, til tross for veldig god veiledning og instruering. Hvis frøken Olgeirsdottir fortsetter med skuespill, har hun potensiale til å bli en veldig talentfull skuespillerinne.

Kulissene i Stormen var veldig minimalistiske, men heldigvis uten at det ble veldig «Jon Fosse-minimalistisk-modernisme-surrealistisk» som i Peer Gynt eller Hans og Grete. Kostymene (tryllet frem fra Ingvill Fjeldstads symaskin) var også fine. Ikke Shakespeare-trendy, men det funket absolutt.

Hvis du har mulighet til det, så anbefaler jeg at du tar deg tid til å se Stormen. Du vil ikke angre!

Spilleplan for Stormen (detaljer):

Søndag 23. august 16.00 Trondheim
Tirsdag 25. august 18.00 Oslo
Onsdag 26. august 18.00 Oslo
Fredag 28. august 12.00 Sandnes
Fredag 28. august 17.00 Sandnes
Søndag 30. august 16.00 Bergen
Torsdag 3. september 18.00 Örebro (Sverige)
Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone