[Søkes ikke: Barnevakt til døv reisende]

0

Jeg er danser. Jeg er en reisende. Jeg er korrekturleser. Jeg er skribent (eller later som og får betalt for det). Jeg jobber og betaler skatt. Jeg er en ansvarlig voksen. Jeg er selvstendig. Jeg er så mange ting. Men med Greyhound opplever jeg noen ganger at jeg blir redusert til en handikappet, hjelpeløs person som ikke kan reise alene uten assistanse. Misforstå meg rett, det er veldig fint at de er serviceinnstilt og hjelpsomme, men når jeg blir bedt om å sitte foran ved sjåføren, når de tar meg i hånden for å lede meg hit og dit, når de lurer på om jeg har et sted å bo og nøyaktig hvor jeg skal bo, alt dette bare fordi jeg ikke hører, så føler jeg at de trekker mine åndsevner som selvstendig menneske i tvil. Det er fint å få hjelp når jeg ber om hjelp, men jeg trenger ikke puter under armene, eller å bli «mollycoddled» med.

I 1990 ble Americans With Disabilities Act satt i virkning av kongressen. Loven sikrer at funksjonshemmede mennesker ikke skal bli diskriminert på grunn av deres funksjonshemninger, uansett om det dreier seg om å få en jobb eller mulighet til å komme seg inn i en butikk eller benytte seg av et toalett. Det er en selvfølgelighet at alle skal være likestilte, at alle skal ha like muligheter og rettigheter, og at de som trenger tilrettelegging for å kunne fungere på lik linje som alle andre, skal få det. Men å få hjelp til hver eneste fordømte filleting når man stort sett er selvstendig, er ikke å bli behandlet likeverdig. Det er å bli degradert til «en handikappet person som trenger hjelp».

Det eneste jeg trenger er å få viktig informasjon skriftlig, men ellers er jeg i utmerket stand til å velge sete på bussen selv, bestille motellrom og gå på toalett alene.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone