[Smakebit på søndag – Å mestre øyeblikket]

I dag har jeg hele tre smakebiter til dere! En smakebit fra en av bøkene jeg holder på med, en smakebit på noe jeg skal lage i nær fremtid og en smakebit fra en fantastisk opplevelse jeg hadde i går kveld!

Den litterære smakebiten kommer fra boken Å mestre øyeblikket – meditasjon på sekundet av Martin Boroson. Forskning har vist at meditasjon er veldig bra for kroppen og sinnet, men folk flest har en forestilling om at meditasjon går ut på å sitte stille så lenge som mulig mens man chanter på kryptiske buddhistiske tekster. Denne ideen gjør at meditasjon blir noe man er nødt til å finne tid til i den travle timeplanen, og da er det egentlig lettere å bare droppe hele greia. I denne boken viser forfatteren oss at meditasjon kan være så kort som ett minutt eller til og med noen sekunder. Hele poenget er å VÆRE til stede i øyeblikket, akkurat her og nå, uansett hvor du befinner deg.

Tenk på alle øyeblikkene vi «mister» når vi sitter i en trafikkork, står i kø eller sitter i et kjedelig møte. Tenk på alle øyeblikkene vi «kaster bort» – når vi går i selskaper der vi kjeder oss, jobber når vi ikke er konsentrert, eller ser enda et TV-program før vi går til sengs. Tenk på de «stjålne øyeblikkene», dem vi lurer oss til når ingen ser oss – for å se i butikkvinduer, surfe å nettet eller leke med telefonen. Og tenk på alle de andre øyeblikkene – øyeblikkene mellom andre øyeblikk. Hva om hvert av disse øyeblikkene bød på en fantastisk mulighet?

Boken er veldig lettfattelig og godt skrevet. Det er ikke noe åndelig svada om «visualisere et rosa, helbredende lys» eller «komme på bølgelengde med en høyere kraft», det er øyeblikket i sin enkleste, reneste form.

Den neste smakebiten er fra hovedproduksjonen da jeg gikk siste året på Bårdar. Jeg skal sette sammen en «showreel» med ting jeg har gjort de siste årene. Smakebiten er fra koreografien «Sextet» av Paul Henry:

Den tredje og siste smakebiten er fra operan Les Contes d’Hoffmann, oppført i Metropolitan. I går kveld var jeg på Gimle kino med cirka hundre Frognerfruer i pels og tung parfyme for å se live-sendingen fra New York. For en opplevelse! Jeg var statist i samme opera da den ble oppført i Oslo i 2013 og 2014, regissert av Calixto Bieito. Den versjonen jeg var med i, kan beskrives som vulgær og drøy. Den versjonen som jeg så på kino i går, var glamorøst sexy. Kostymene, scenografi, dansere og sangere, alt var perfekt. Les Contes d’Hoffmann blir sendt live igjen på forskjellige kinoer i hele verden i mars, så hvis din lokale kino sender denne, løp og kjøp billett! Smakebiten er ariaen «Vois sous l’archet fremissant» fra akt 2, sunget av den nydelige Kate Lindsey (som jeg har et godt gammeldags fjortiscrush på).

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.