[Når danselyst trumfer kleint]

1

English translation below.

Jeg er veldig selvstendig og har ingen problem med å gjøre ting alene. Jeg reiste gjennom USA i en måned, jeg går på kafé eller kino, jeg gjør mange forskjellige ting, alt i mitt eget selskap. Men det har alltid vært en grense for meg: Å gå ut på byen alene. Det å gå ut på byen er liksom noe man gjør i festlig lag med venner for å være sosial og danse.

Så hva gjør man når det rykker krampaktig i dansefoten en fredagskveld og man ikke vet om noen som har planer om å male byen rød? Man 1) tar på seg sminke og pentøy, 2) går ut og 3) sprenger den siste grensen.

Først dro jeg til SO. Det var litt etter midnatt, så jeg regnet med at de fleste var ferdige på vorspiel. Å nei, ikke i kveld, nei. Det var temmelig dødt der. Så jeg stod ved veggen og blomstret mens jeg nippet til min alkoholfrie drink og tekstet med en venninne på Fjesbok (hei, Angelica!). Plutselig dukket det opp et kjent ansikt (hei, Alice!) og i omtrent et kvarter var jeg befridd for min veggprydtilstand.

Men jeg gikk ut på byen fordi jeg ville danse, så jeg takket for samtalen og beveget meg ut på det knøttlille, temmelig skrinne dansegulvet. Jeg prøvde å fokusere på musikken og gå inn i min egen verden, men det eneste jeg klarte å tenke var at dette var kleinere enn kleinest. Det var to grupper à 4–5 personer på gulvet, og det var veldig tydelig at de var der sammen med hverandre. Og så var det meg. Hvis det hadde vært mer folk der, på grensen til fullstappet, ville det ikke spilt noen rolle. Tror jeg. Jeg holdt ut i kanskje fem minutter før jeg måtte kvitte meg med den klamme følelsen av kleinhet, og da tenkte jeg at det kanskje var litt mer liv på Elsker.

Ja! JA, takk og pris. Der fant jeg ikke bare et ganske fullt dansegulv, men også flere bekjente/venner. (Hei, Rozi! Hei, Martin! Hei, Christer! Hei, Olav!) Jeg fikk også en ny venn (hei, Eirik, kule moves!). Og jeg fikk danset til morgengry.

Konklusjon: Å gå ut på byen alene dreper deg ikke, det gjør deg sterkere, mer selvstendig, og innmari trøtt dagen etter. Men så lenge du har en flokk med dansende homser, er kvelden reddet. Ville jeg gjort det igjen? Å ja, i hvert fall når det gjelder Elsker, som er et ganske sikkert kort stort sett hver helg. Men jeg ville nok vurdert SO bare hvis det er et eller annet ekstraordinært arrangement som trekker litt flere folk enn en helt vanlig kveld.


I am very independent and have no problem doing stuff alone. I travelled through USA in one month, I go to café or cinema, I do a lot of things, all in my own company. But I always have drawn the line at one thing: Going out on town alone. Going out is something one do in company with friends to socialize and dance.

So, what to do a Friday night when your feet are doing the jitterbug and you don’t know anyone who is planning to paint the town red? You 1) put on make-up and a nice suit, 2) go out, and 3) blow up the last line.

At first I went to SO (a lesbian bar). It was a little past midnight so I expected most people would be finished with the pregame. Oh no, not tonight, no. Place was pretty dead. So I stood by the wall, flowering, sipping my non-alcoholic drink while messaging with a friend on Facebook (hi, Angelica!). Suddenly a familiar face turned up (hi, Alice!) and for 15 minutes I was freed from my wallflower state.

But I went out because I wanted to dance, so I thanked Alice for the chat and moved out on the tiny, barren dance floor. I tried focusing on the music and enter my own world, but the only thing I could think was that this was more klein than kleinest (klein: Norwegian slang word for that feeling when something makes you cringe from embarrassment-ish, like watching Donald Trump talking about the size of his… hands). There were two groups of 4–5 people, very obvious being there together. And then there was me. If there were more people there, on the edge of bursting, I wouldn’t mind so much. I think. I endured for about five minutes before I had to get rid of the clammy feeling of klein-ness, and I thought maybe there would be more life at Elsker (a gay bar).

Yes! YES, thank goodness. Not only did I find a relatively bursting dance floor, but also several acquaintances/friends. (Hi, Rozi! Hi, Martin! Hi, Christer! Hi, Olav!) I also made a new friend (hi, Eirik, rad moves!). And so I got to dance until dawn.

Conclusion: Going out on town alone won’t kill you, it will make you stronger, more independent, and sooo tired the day after. But as long as you have a flock of dancing gays, the night is saved. Would I do it again? Oh yes, at least when it comes to Elsker which is a safe bet most weekends. But I would consider SO only if something extraordinary were going on there to draw more people than a regular night.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Én kommentar til “[Når danselyst trumfer kleint]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *