[Mormors skattkammer]

0

«Have nothing in your homes that you do not know to be useful or believe to be beautiful.» – William Morris, 1834.

Det er underlig hvor stor makt materielle ting får over oss bare på grunn av det vi projiserer på dem av følelser, minner og sjel. Det er bare ting, men det er ting som har tilhørt familien i generasjoner; ting vi har vokst opp med; ting som har stor affeksjonsverdi for oss, selv om de egentlig er verdiløse og ubrukelige eller unyttige for oss selv. Likevel tviholder vi på dem som om de er det mest dyrebare som finnes, nesten som om livet mister all mening om vi gir slipp på dem.

Gjennom hele våren og sommeren, mens jeg ryddet i mormors leilighet og kjeller, følte jeg mye på dette med å gi slipp på ting. Mange av mormors ting har alltid stått synlig på hyllene i stuen, på kjøkkenet, badet, gangen og soverommet, de er nærmest preget inn i hukommelsen. Og så er det alle tingene jeg aldri så før de dukket opp fra lukkede skap, kofferter, poser og avispapir. Ingen av disse tingene har jeg noe som helst personlig forhold til, disse tingene har aldri fått sin egen plass i hukommelsen min. Like fullt føles begge deler nesten umulig å gi slipp på, bare fordi de tilhørte mormor, morfar, «tante» Edith og Karin, og oldeforeldre.

Jeg misliker sterkt å ha for mange ting, spesielt ting som ikke har noen nytteverdi. Likevel merket jeg at mye av det jeg fant i leiligheten, kjent eller ukjent, fikk grep om meg og gjorde det vanskelig å tenke rasjonelt. Det var verst i begynnelsen; tanken på å skulle kvitte oss med alt på Finn.no fikk det til å vri seg i hjerterota. Det var derfor jeg lagde Facebook-gruppen «Mormors skattkammer»: Hvis vi skulle gi bort ting, skulle det være til folk vi kjenner. På den måten forblir tingene i «nærheten» samtidig som de ikke tar opp plass i mormors leilighet, frosset fast i en evig museumsutstilling.

Etter hvert ble det lettere å gi slipp, det ble lettere å tenke rasjonelt, og til slutt åpnet jeg til og med for å selge ting til vilt fremmede som kom innom mini-loppemarkedet jeg arrangerte etter å ha sett annonsen min på Finn.no eller i lassevis til bruktbutikkeiere som kommer til å selge tingene videre, spre dem for alle vinder. Med en gang tingene var ute av huset, kjente jeg på følelsen av lettelse. Lettelse over at jeg har klart å gi slipp, lettelse over at det blir bedre plass i leiligheten, lettelse over at disse for meg unyttige ting får et hjem der de blir satt pris på. (Som om ting har følelser! Sånn er det med projisering). Minnene av disse tingene har jeg fremdeles, både i hukommelsen og i form av digitale bilder.

Veldig mange ting har blitt gitt bort eller solgt fra mormors leilighet, men ganske mange har blitt lagt til side av oss i familien. Mamma har tatt noen ting og lillebror har tatt noen ting, mens jeg har fylt kanskje 24 banankasser med ting, i tillegg til møbler. Til høsten blir det spennende å se om jeg har klart å være rasjonell nok til å velge meg ting som jeg kommer til å ha bruk for og glede av. Og så sverger jeg på at jeg skal bruke denne erfaringen som inspirasjon til å leve et mest mulig minimalistisk, ikke-materialistisk liv slik at min niese skal slippe å bruke over et halvt år på å rydde opp etter meg når jeg er borte.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone