[Morgenkvistfilosofering]

2

Her en morgen var jeg på vei til t-banen. Når man må gå i et kvarter for å komme seg til t-banen, får man mer enn nok tid til å kontemplere over ting og tang. Denne morgenen ble mesteparten av spaserturen viet litt hjernetrim; å komme på navnet på en kvinnelig amerikansk visesanger. Jeg husket utmerket godt hvordan hun så ut og et par av sangene hennes, men navnet! Det lekte gjemsel med meg, skjult blant de utallige foldene i hjernen og fniste mens nerveceller sendte utløpere hit og dit i fruktesløs leting etter det. Jeg sang inni meg brokker av de to sangene jeg kunne i et forsøk på å fiske frem navnet med assosiasjon som agn; Where have all the flowers gone?/Long time passing… May you build a ladder to the stars/May you stay forever young…

Mens jeg grublet over dette, la jeg merke til en hund. For stor til å være valp, men fremdeles for liten til å være voksen. Den var ute og gikk tur med eieren sin. Eieren ble bedagelig trukket fremover etter hvert som hunden utforsket og snuste på omgivelsene. Det var da det slo meg at vi mennesker har mye å lære av hundene. De lar seg glede så lett. De utforsker de samme tingene, de samme omgivelsene med den samme nysgjerrigheten som da de gikk ut i verden for aller første gang og alt var nytt og uoppdaget. Som barn oppdaget vi verden på nytt hver eneste dag, til alt ble en vane og vi sluttet å legge merke til alt det fantastiske som er rundt oss. Derfor siger I Eder, lær af Hunden.

Hvis du fremdeles ikke er overbevist om at livet blir hyggeligere når man lar seg glede av de enkle tingene, så ta en titt på dette: Hva er oddsen? Oddsen for at DU, akkurat DU, skulle sitte og lese dette nå, er praktisk talt null. Men likevel er DU her. Hvis ikke det føles fantastisk, så vet ikke jeg. Nå, gå ut og gled deg over alt du ser, det er premien din, som du fikk da ditt nummer ble trukket ut i dette DNA-lotteriet.

Jeg lot nervecellene få en pause i leteaksjonen etter visesangerens navn mens jeg funderte over det med hundene, og selv om navnet ved et par anledninger flimret ytterst i synsfeltet, var det fortsatt utenfor rekkevidden. Jeg var nesten ved t-banen da jeg halvveis oppga håpet om å finne navnet selv. Med en gang jeg setter meg på t-banen, skal jeg google etter svaret, tenkte jeg. Plutselig tittet en Z frem fra en fold, og det kriblet inni hodet mens jeg holdt fast på Z’en og halte frem resten av navnet — «BAEZ! JOAN BAEZ!» Jeg hadde klart det, jeg kom på navnet helt av meg selv, og gurimalla, så deilig det var! Hjerneorgasme. Dette er den andre observasjonen: Hvorfor gjør det så fantastisk godt å komme på navn eller ord av seg selv? Dopamin?

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer til “[Morgenkvistfilosofering]

Comments are closed.