– Mørket –

0

Mørke. Han var trygg. Trodde han. I det fjerne, en svak lyd. Underlaget vibrerte lett av ekkoet. Lyden kom nærmere, sakte, taktfast, forplantet seg gjennom bakken, gjennom føttene hans, rett til ryggraden. Slåss eller flykt, det var valget, han stod i mot, var iført en solid rustning, men angsten tok over, piplet sakte frem. Plutselig ble alt opplyst, instinktet grep tak i føttene, fikk ham til å løpe. Hvis han bare nådde sprekken der borte, hvis bare han presset seg selv, hvis bare. Store skikkelser kom mot ham, store og blendende hvite, klare til å avgjøre skjebnen hans. Han løp, måtte komme seg til det trygge stedet, frykten strømmet gjennom årene. Så seg ikke tilbake, sanset likevel den ene av skikkelsene komme nærmere. Den kastet en skygge over ham. Det siste han følte var et voldsomt press, tett etterfulgt av det siste han hørte – den knasende lyden av sin egen kropp som ble knust.

Epilog
«Faens kakerlakker. De er overalt.»

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone