[Livet vs. frykt]

3

Det finnes to slags mennesker:
-De som går ut av huset, klar til å møte verden.
-De som går ut av huset, overbevist om at all verdens ondskap vil ramme dem.

Jeg vil si at jeg tilhører den første kategorien. Jeg liker godt opplevelser, å reise rundt og gjøre ting jeg aldri har prøvd før. Det er så mye spennende som finnes i verden, hvorfor gå glipp av livet når du har mulighet til å oppleve det fullt ut? Det er ikke alle som har like stor trang til å oppleve HELE verden, for dem er det nok å oppleve livet i hjemlandet, men de opplever det uansett.

Den andre gruppen består av mennesker som reagerer med vantro og bekymring når slike som meg forteller at «snart blir det firemåneders tur til USA, og jeg reiser alene, yay!» De fleste jeg kjenner, synes det bare er kult at jeg skal endevende de amerikanske statene på egen hånd. Men noen få tok på seg ansvaret med å ta sorgene på forskudd for min skyld: «Tenk om du blir voldtatt!», «Tenk om det skjer noe ille!», «Hadde det ikke vært tryggere å reise med noen?» Da jeg skulle reise til Australia for noen år siden, tilbød mormor seg å betale alle reiseutgiftene for meg. På én betingelse: At jeg ble hjemme i kjære, trygge Norge.

Selvfølgelig reiste jeg. Og jeg trivdes så godt i landet at jeg mer enn gjerne reiser tilbake dit igjen, for å ta igjen alt det jeg ikke rakk å gjøre forrige gang. Mormor kommer sikkert til å uffe og bære seg over at jeg skal være borte så lenge, helt alene, i et så skummelt land som USA (alle muslimske terrorister er jo ute etter USA, og landet har ikke engang en forstandig våpenlov!), men jeg kommer til å reise uansett. Med et åpent sinn, fornuft og noen forholdsregler. Jeg er sikker på at det kommer til å bli en positiv opplevelse som jeg kommer til å huske i mange år.

Det trenger ikke engang handle om en stor reise til et fremmed land på den andre siden av kloden. Bare det å gå alene på kafé eller kino er nok til å få frem hjertebanken og kaldsvetten hos disse bekymrede menneskene: «Det må være så stusselig å sitte helt alene i kinosalen!» For ikke å snakke om å gå hjem fra byen alene klokka tre om natten. Da kan du banne på at bak enhver busk står det en øksemorder.

Jeg er klar over at det er mye jævlig som skjer rundt oss, både ute i verden og her hjemme. Men hva er poenget med å la disse tingene styre livet ditt og overskygge alt det som er flott og fantastisk ved det å leve? Lev mens du kan, skaff deg gode minner, nyt livet, så slipper du å ende opp som en bitter person på et eller annet aldershjem, full av anger over at du ikke tok sjansen da du hadde muligheten.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer til “[Livet vs. frykt]

  1. Jeg håper jeg befinner meg i den første kategorien. det å gå alene på kafé eller på kino har jeg veldig lyst til å lære meg. Jeg tror det vil være fint; det eneste jeg er redd for er å møte noen jeg kjenner og får spørsmålet «er du her alene..?»
    Tåpelig av meg, egentlig.

    1. På kafé kan du ta med deg en bok. Man er egentlig aldri alene når man leser en bok, man er i en helt annen verden litterære venner ;D Når det gjelder kino, så skjønner jeg ikke hvorfor man absolutt må være minst to for å se en film, man skal jo ikke sitte og skravle mens man ser filmen (selv om noen gjør det, veldig høyt også ;p )
      En gang gikk jeg for å se en film alene. Ved en tilfeldighet hadde jeg sete ved en annen mann som også var på kino alene. Så der satt vi ved hverandre og så ut som om vi var på kino sammen, selv om vi aldri hadde møtt hverandre før :)

  2. Jeg er helt enig med deg. Man må tørre å ta sjanser for å kunne få fantastiske opplevelser og jeg satser på å være i den første kategorien så lenge som mulig ;)

    Man kommer langt med åpent sinn, fornuft og forholdsregler som du sier her, og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg dro til Sør-Afrika i sommer og fikk en fantastisk opplevelse på ungdomsleiren der nede selv om det av og til kunne føles litt skummelt å bare være i Sør-Afrika.

Comments are closed.