– Femti nyanser av Earl Grey –

4

Hun kjenner trangen oppstå, en tørst som vanskelig lar seg tilfredsstille. Hele kroppen skriker begjærlig etter denne ene tingen; en kopp perfekt brygget Earl Grey-te. Hun kjenner halsen snøre seg sammen og tunga klebe seg til ganen mens hun griper etter boksen; den dekorerte metallboksen som inneholder de tørre, brune tebladene. Innholdet drysses varsomt oppi en liten sil med skjelvende hender, og den smått berusende duften smyger seg inntil nesa hennes med løfter om mer.

Vannet i kjelen bobler. Hun finner frem sukkerskålen, måler nøye opp to teskjeer sukker, såvidt toppede for en harmonisk balanse mellom søtt og bittert. Det rykende vannet treffer bunnen av koppen og løser opp sukkeret til et skimrende minne. Før tesilen senkes, rører hun om et par ganger for å gjøre sukkervannet klart for de bitre tebladene. Idet silen synker til bunnen av den romslige koppen, suger bladene til seg det søte vannet, slipper aromaen løs, og farger bunnen av koppen med en rødbrun sky.

Hun griper tak i skjeen, rykker til av den sviende følelsen av hett metall mot naken hud. En liten smekk for utålmodigheten; nøyaktig tre minutter må hun vente før silen kan fjernes fra tevannet. Hun kan nesten ikke vente og lente seg frem over dampen som ryket fra koppen; et fuktig stikk i nesa. Igjen en smertelig påminnelse om tålmodighetens kunst.

Klokken teller ned de siste sekundene, og hun løfter ut silen fra koppen. Med noen raske omrøringer får hun den mørke fargen på bunnen til å spre seg i koppen og forvandle innholdet til en nesten ferdig dose te. Hun legger hendene om koppen og nyter den brennende varmen som sprer seg gjennom hendene og oppover armene; en kriblende forventning om det som skal komme.

En kjapp slurk. Fremdeles litt for tidlig, fremdeles for brennhet til å nytes fullt ut, men så uimotståelig. Hun prøver igjen noen sekunder senere og smaken fyller munnen hennes med en eksplosjon av varme, søthet og perfekt te. Hun suger den gode duften i seg, lar sødmen flyte over tungen og kjenner varme renne nedover halsen; hver dråpe nytes inderlig.

Hun setter fra seg koppen, lener seg tilbake med et tilfreds sukk. Blikket dveler ved metallboksen; en kopp til?

Kommentar: Jeg kan vel sies å ha et lidenskapelig forhold til te, spesielt perfekt brygget Earl Grey. Og ja, jeg vet at mye i teksten er oppbrukte klisjeer, men det var meningen. Kan E. L. James og Stephenie Meyer, så kan jeg også.

– Blott et øyeblikk –

2

Blott et øyeblikk
er alt som før
mens jeg skuer tilbake

på dagene som gikk.
Følelsene på glør.
Blott et øyeblikk.

Frukten vi fikk smake.
Bildene kommer i ett kjør
mens jeg skuer tilbake

på minnene vi fikk.
Men tanken er så skjør,
blott et øyeblikk,

og kjærtegnene kun svake
vingeslag som dør
mens jeg skuer tilbake.

Jeg kjenner et siste stikk
av sommerfuglblått humør.
Blott et øyeblikk,
mens jeg skuer tilbake.

– En ny dag truer –

0

Senga rister, hånda treffer vekkerklokka
ti minutter ekstra
senga rister, hånda treffer vekkerklokka
gi meg ti minutter til
senga rister, hånda treffer vekkerklokka
bare litt til
senga rister, hånda treffer vekkerklokka
jeg føler meg som Bill Murray
senga rister, hånda treffer vekkerklokka
hver dag det samme
senga rister, hånda treffer vekkerklokka
en ny dag truer
senga, hånda, den andre armen ligger kald og livløs over hodet
senga rister, hånda treffer vekkerklokka
nå må jeg stå opp
senga rister, hånda knuser vekkerklokka
jeg har ikke lyst.

– Har du sett denne jenta? –

4

Da jeg så henne på den andre siden av veien, syntes jeg det var noe kjent med henne, og jeg kunne se at hun tenkte det samme. Vi smilte til hverandre i forbifarten da det ble grønn mann, og jeg fikk en følelse av at livet mitt kanskje ville endre seg om jeg fant ut hvem hun var. Det var da jeg kom på at jeg hadde et bilde av henne og meg sammen, tatt for mange år siden. I et tilfeldig øyeblikk var vi en del av hverandres liv før vi gikk videre, akkurat som vi nå igjen smilte til hverandre et øyeblikk og fulgte hver vår vei videre. Og jeg funderte på om jeg skulle lage en kopi av bildet, vise det til folk og spørre: «Har du sett denne jenta?»

– Skyen –

1

Det ligger en underlig sky som et lokk over sentrum, et oransje selvlysende lokk som får fargene til å blekne til sepiatoner, bortsett fra det grønne i trærne og det blå i himmelen rundt skyen. Aldri har jeg sett grønt og blått så klart og rent. Skyen føles truende, som en del av en annen verden som har forvillet seg inn i vår verden, flettet seg inn i vår dimensjon. Det er som om den henter sin kraft fra solnedgangen, den gløder kraftigere for hvert øyeblikk solen nærmer seg horisonten. Omrisset i alle bygningene og omgivelsene trer absurd tydelig frem, som tegnet med sorte streker. Rundt meg spaserer og haster folk forbi, ingen tar notis av den oransje fargen som gløder så intenst og truende over dem, bare jeg merker det knusende presset mens skyen langsomt svever forbi og etterlater seg utvaskede farger som forsvinner med solen.

– Nei, sa hun –

4

Kan jeg låne projektoren til prøvevisningen i morgen? spurte jeg pent.
Nei, den er ødelagt.
Åh.
Stillhet.
Men… blir den reparert før selve visningen om tre uker?
Nei.
Ok, men… Kan ikke du ringe den andre skolen og spørre om jeg kan låne…
Nei, det er for sent.
Stillhet.
Stillhet.
Et oppgitt sukk.

Neste dag på den andre skolen:
Hei, jeg kommer fra NN-skolen. Jeg lurte på om det var mulig å få låne en projektor av dere i dag, for jeg trenger det til en prøvevisning. Vær så snill?
Ja, så absolutt! Det er overhodet ingen problem, du kan beholde den så lenge du vil.
Oj, så snilt av deg, tusen takk. Du reddet dagen min.

Kommentar:
Basert på virkelige hendelser. Noen mennesker er så irriterende tiltaksløse når det gjelder å gjøre jobben sin, også når det dreier seg om noe så lite som å bytte én lyspære innen tre måneder etter at den gamle pæra gikk.

– Duene i vinter –

2

Små baller av fjær, hodet trekkes så langt inn mot kroppen at øynene nesten forsvinner oppi brystkassen, vekselvis skeptisk mysende mot det kalde hvite, og forhåpningsfull gløttende etter tørre, harde, mettende brødsmuler fra forbipasserende mennesker. Selv duenes fremtoning forteller sitt tydelige språk, der de flokker seg i den lille flekken av varmende sollys:

Nå må våren snart komme.