[«Hvorfor gjorde du det?»]

1

English version below.

Det er ikke noe annet spørsmål jeg har blitt spurt så ofte i det siste som «Hvorfor gjorde du det?» Derfor tenkte jeg at jeg like godt kan lage et blogginnlegg ut av det. Det jeg gjorde, var altså å snaue hodet. Hvorfor? For å svare på det må vi tilbake til da jeg satt i frisørstolen som 17-åring og ba frisøren om en 3 millimeters sveis og ble spurt om jeg var helt sikker. «Det er jo fryktelig kort.» No shit, Sherlock. Uansett, på den tiden hadde jeg mine grunner til å ønske meg en så snau sveis, men frisørens holdning smittet over på meg og fikk meg til å tvile på avgjørelsen. Hva om jeg ikke likte resultatet? Hva om jeg syntes jeg så teit ut? For meg spilte det ingen rolle hva andre syntes, men for meg var det ganske viktig at jeg selv likte hvordan jeg ser ut. Så jeg feiget ut og klippet håret «normalt» kort.

Opp gjennom årene siden den gangen har jeg følt på trangen til å snaue hodet, bli kvitt alt håret. Noen ganger endte disse periodene med at jeg gikk løs på noen lokker med en sløv kjøkkensaks eller dro til frisøren for å få en ordentlig frisyre. Men det siste året har trangen bare blitt verre og verre, i tillegg til at jeg følte meg mer og mer som en fotballmamma med null motesans enn som… MEG, som den personen jeg egentlig hadde lyst til å være. I juni i fjor klippet jeg meg klassisk kort og selv om det var digg å bli kvitt noe av lengden, merket jeg at det ikke var nok. Trangen var fortsatt der, og jeg nevnte ofte for folk hvor lyst jeg hadde til å snaue hodet. Tre ting skjedde på slutten av høsten. For det første: En venninne gjorde det. For det andre: Jeg så bilder og videoopptak fra da jeg jobbet med Elements i 2013. Jeg hadde hår til langt nedover ryggen, og selv om jeg kunne se at det var meg, føltes det likevel ikke som meg. Bitte litt identitetskrise der, kan man si. For det tredje: Jeg så denne videoen.

Dette ble vendepunktet for meg. Jeg gjennomførte det, og det føltes som en «forløsning, som å bli født på ny», som Ragna så fint beskrev det i går. Det var så deilig, og om jeg skulle angre på noe, skulle det vært for å ikke ha gjort dette tidligere.

Som tidligere nevnt, bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes om utseendet mitt (I’m sexy and I know it), men jeg fikk ingenting annet enn positiv tilbakemelding på den nye frisyren min og det er jo et hyggelig bonus. Jeg er sikker på at det er noen få av mine venner/bekjente som ikke synes noe om det, men heldigvis er de så fantastisk veloppdragne at de holder kjeft om det. ♥ til dem. En venninne kommenterte at hun «får en sånn rar følelse av at du alltid har hatt det sånn», og jeg forstår godt hva hun mener. Det er nesten som om personen som har sittet inni meg og ventet siden jeg var 17 år, endelig har fått kommet ut.


There is no other question I have been asked as frequently as «Why did you do it?» recently. That’s why I decided to make a blog entry out of it. What I did, was shaving my head. Why? To answer that question, we have to go back to when I was 17 years old, sitting in the hairdresser’s chair, and asked for a 3 millimetres buzz cut. The hairdresser asked me if I was absolutely sure. «It’s awfully short.» No shit, Sherlock. Anyway, at the time I had my reasons for wanting a buzz cut, but the hairdresser’s attitude affected me and made me doubt my decision. What if I didn’t like the result? What if I thought I looked stupid? To me, it didn’t matter much what other people think, but it was important that I liked how I looked. So I chickened out and cut my hair «normal» short.

Through the years since then, I have felt the urge to shave my head, get rid of all the hair. Sometimes the urge made me hack away at a few hair locks with a dull kitchen scissor, or go to the hairdresser to get a proper cut. But the last year the urge has only become worse, in addition to me feeling like a soccer mum with no sense of fashion instead of MYSELF, like the person I really wanted to be. In June last year, I had my hair cut in a classic short style, and although it was nice getting rid of the length, I felt it was not enough. The urge was still there, and I often mentioned for people how much I wanted to shave my head. Three things happened at the end of last autumn. Firstly: One of my friends did it. Secondly: I saw some photos and videos from when I worked with Elements in 2013. I had hair all the way down my back, and even though I could see that it was me, it didn’t feel like me. Teensy-weensy identity crisis, you could say. Thirdly: I watched a YouTube video (see video above).

It became the turning point for me. I did it, and it felt like a «redemption, being reborn», as Ragna described so nicely yesterday. It was great, and if I were to regret anything, it would be not doing this sooner.

As mentioned, I don’t care much about what other people think of how I look (I’m sexy and I know it), but I received nothing but positive feedback on my new hairdo, and that is a lovely bonus. I am sure a few of my friends/acquaintances didn’t like it, but luckily they’re so wonderfully well-behaved they just kept quiet about it. ♥ to them. A friend commented that she gets «a weird feeling that you have always had your hair like that», and I understand well what she means. It is almost like the person who has been waiting inside me since I was 17 years old, finally got to come out.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Én kommentar til “[«Hvorfor gjorde du det?»]

  1. Kult innlegg. Selv pleier jeg aldri å gjøre noe som helst med håret mitt (selv å klippe det skjer veldig sjelden), men jeg syns folk som gjør ting med håret sitt er veldig kule og jeg syns man aldri skal være redd for å gjøre det som føles riktig for en selv basert på hva andre føler siden det er hva man selv vil og føler er riktig som betyr noe.

    Anyway, jeg er sikker på at du ser superkul ut uten hår og jeg tenker på mange måter at siden du er danser så er det kanskje lurt for man ser jo på SYTYCD for eksempel hvordan de kvinnelige danserne med kortere hår ofte overbeviser en hel del nettopp fordi hår gjerne er noe man kan gjemme seg bak og i mangelen på det så blir viktigheten av å spille på blikket og ansiktsuttrykket bare mer viktig, man blir mer hudløs og naken med mindre hår og det tror jeg kan skape et veldig flott uttrykk hvis det gir mening.

Comments are closed.