[Fra en bok]

0

Hun står lent mot veggen og betrakter meg i taushet. Jeg snur meg mot henne.
«Jeg vil bare kysse deg,» hører jeg meg selv si, og lurer på hvor buktaleren er.
Før jeg har rukket å snu meg er hun framme, helt nær meg, de rause leppene hennes lukker seg om mine, og tungene våre går en brytekamp. Merker at jeg holder på å gå i bakken på grunn av sjokk og svimmelhet.
I alle større restaurantkjøkkener er det ei slags vogn av metall som er omtrent to og en halv meter høy og en meter bred, der man plasserer plastbakker med servise, bestikk, glass og kaffekopper. Disse vognene kan man fordelaktig kjøre mellom kjøkken og skrubb, for eksempel, og de er utstyrt med hjul som ved behov kan låses. Det er altså en sånn som jeg nå, med hennes tunge i min munn, støtter meg mot med venstre hånd for å ikke segne om. Jeg veit ikke om det er alkoholen eller det faktum at jeg endelig får menneskelig kontakt, eller om det er de to faktorene i kombinasjon, som gjør at jeg mister kontrollen over situasjonen. Vogna ruller av gårde, og jeg med den. Det kjedelige er at det bare er overkroppen min som følger vogna på dens ferd. Spør ikke meg hvordan det skjer, men straks befinner jeg meg i seksti graders vinkel, med hendene fastklamret til bakkvogna, men med føttene fortsatt på gulvet.
Att angöra en brygga, tenker jeg og spenner leggmusklene til det ytterste for å unngå å falle rett ut på gulvet. Kroppen min har plutselig blitt strukket til lengden av en amerikansk basketspiller.
Før ormen treffer gulvet, tar sjefen et resolutt tak i den ene armen min og trekker meg opp, uten antydning til smil over de yppige leppene.
Jeg kravler meg opp med et «he-he-oi-oi-oi-oi-det-der-kunne-ha-gått.galt» og kan ikke begripe hvor den idiotiske dustekommentaren kom fra. Heller.
«Det er nok på tide å gå, før noen begynner å lure,» sier hun stramt og formyndersk. Jeg føler meg like sexy som Woody Allen, men en meter lengre. Og mer klønete.
Da vi kommer ut til de andre, sier sjefen med kjempelipsene at hun må jobbe (Hvorfor må jeg når jeg for én gangs skyld får napp, skrote det umiddelbart?), men at vi intervjuofrene gjerne må bli sittende.
Hun går mot kjøkkenet. Jeg ser etter henne som ei bikkje som blir bundet fast av matmora si utafor Konsum.
Går på toalettet og oppdager en nesten glemt flom av lykkesekret i trusa, samt at fakebuksene har sprukket i skrittet under den nettopp avsluttende turningsøkta backstage.
Da jeg kommer tilbake, har den selvstendige næringsdrivende i kosmetikkbransjen blitt ganske rund under føttene, skjeler med øynene i alle mulige retninger og slår en kjempearm om halsen på meg. Jeg kommer meg ikke løs.
«Jæh trur at duu å jæh ku hatt deh onkli hææærli i seng-hikk-senga,» sier hun med halvveis uforståelige ord og hikk.
Blir straks mer edru og svarer vennlig at det tror jeg ikke at vi skal tenke på, og «nei, det hadde aldri gått, så snydens som vi er», og åler meg som et spedbarn som prøver å komme seg ut av det kvelende kjærlighetsgrepet til mora.
«Hva faenæregæerntmemæ a?» snøvler hun i en aggressiv tone og gjentar spørsmålet med samme intensitet.
«Åff… åff… åffer viddukkeee ligge me mæ?» brøler hun så høyt at popstjerna og bladsmøreren skvetter til og spisser ørene for å ikke gå glipp av flere pikante detaljer.
Dette slår aldri feil. Hell et par helflasker vin i streitingene, så kommer det enten bekjennelser à la de Kjøttleppene nettopp gjorde, eller ønsker om å «teste det med ei jente». Som om man var en forsøkskanin som dessuten var så desperat at man tok hva som helst, bare objektet er utstyrt med vagina og pupper.
Ikke engang jeg er så desp. Bare tanken på de hummerklørne i trusa mi får meg til å bli frigid for evig og alltid.

Fra Smuleklubbens Skamløse Søstre av Mian Lodalen. Er det noe rart jeg leser denne boka igjen og igjen og igjen?

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone