[Et stort, stygt monster]

0


Bilde fra Wikimedia Commons.

Jeg misliker rot. Jeg hater rot. Jeg avskyr rot. Jeg klarer ikke forstå hvordan folk er i stand å leve i årevis med rot som bare vokser seg større og større som et stygt monster; hvordan er det mulig ikke å elske å se tomme og ryddige flater? Jeg bor på 35 kvadratmeter og det skal så lite til før det ser veldig rotete ut. Litt oppvask som hoper seg opp, ledninger som ligger og slanger seg i ormebol på gulvet, aviser og magasiner som vokser med samme fart som Empire State Building. Jeg har sett skittentøyskurver så fulle at tøyet flyter utover gulvet som lava, mens lukten av gammel svette svir i nesa, jeg har sett kjøkkenbenker fulle av yrende, spirende liv og tomflasker som bare venter på at noen skal ta dem til butikken for å pante dem. For meg er rot som en parasitt. Til å begynne med er du ubevisst den, men tiden går og går og du merker et økende ubehag uten at du løfter en finger for å gjøre noe med det. Til slutt har parasitten vokst seg til en innvollsorm på ti meter, og gulvet har du ikke sett på årevis.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone