[CI-barn og tegnspråk vs. talespråk]

14

Dette er et innlegg jeg bestemte meg for å skrive etter å ha diskutert temaet med mange forskjellige mennesker, både i døvemiljøet, audiopedagoger og en fra Nasjonalt Senter for Psykisk Helse i det siste, for dette er en debatt som har pågått i mange år, men som nå har fått fornyet energi etter Kunnskapsdepartementets avgjørelse om å legge ned tre av de fire døveskolene vi har i Norge (fem, hvis vi teller med Vetland skole og ressurssenter for hørselshemmede).

La oss først ha en ting klart: Jeg er ikke døv. Det vil si, jeg hører ikke uten CI-apparat og jeg er tegnspråkbruker som trenger tegnspråktolk i situasjoner som involverer mange mennesker som prater som om de har spist Duracell-kaniner til frokost. Men jeg identifiserer meg ikke som døv. Dette med identitet er muligens en bivirkning av å henge så mye med Skeiv Ungdom; for meg er identitet ikke en merkelapp som andre kan sette på hverandre eller som avgjøres av det fysiske ved en person. Bare fordi en person er født med Y-kromosom, betyr ikke nødvendigvis at hin har en kvinnelig identitet, for å ta et eksempel. Fysisk sett er jeg stokk døv uten CI-apparat, men jeg føler meg likevel mer som en hørende enn som en døv når det kommer til identitet. Jeg er mye innom døvemiljøet, har mange døve venner og er en stor beundrer av den døve kulturen og synes det er spennende å jobbe med tegnspråkteater, men «døv» er ikke min identitet.

På en måte kan man sammenligne meg med en som ikke er homofil, men som likevel ønsker å kjempe for homofile og transpersoners rettigheter. Jeg er ikke døv, men jeg kan bli veldig temperamentsfull når jeg forteller hørende om døvehistorien opp gjennom tiden, og spesielt temaet barn med CI. De døve har opplevd jævlig mye dritt (jeg nevner et eksempel: døve i Tyskland ble tvangssterilisert under 2. verdenskrig), og det skjer fremdeles en del diskriminering i dag. Det jeg skal ta opp i dette innlegget, er min mening rundt dette med CI-barn og tegnspråk versus talespråk.

For de uinnvidde: CI (cochlea implantat) er et høreapparat som består av et utvendig apparat og en innvendig del som opereres inn bak øret. Apparatet oppfatter lyder, omdanner dem til elektroniske signaler som sendes videre til den innvendige delen. Den innvendige delen består av elektroder implantert i sneglehuset, og signalene blir av hjernen tolker som ord, musikk eller bråk. Dette er ikke det samme som vanlig hørsel. Dere har kanskje lest en del artikler i avisa eller Se&Hør om barn som «endelig kan høre» eller «har fått hørselen tilbake». Det er ofte mye hallelujah-stemning i disse artiklene.

MEN; en CI-operasjon er ingen garanti for at barnet kommer til å kunne høre bra. CI er et hjelpemiddel. Det er ingen mirakelkur mot hørselstap. Noen få har kanskje maksimalt utbytte av CI, mens en del har lite utbytte og noen har ingen utbytte i det hele tatt. For å få best mulig utbytte av CI er man nødt til å øve mye og lenge.

Jeg har hatt CI i fjorten år, og spesielt de siste seks årene har jeg brukt mye tid og energi på å trene meg opp til å oppfatte mer med CI, men jeg er fremdeles nødt til å munnavlese folk for å kunne tolke lydene som kommer ut av kjeften på dem, eller ty til papir og penn. Med andre ord, å snakke med folk på telefon er fullstendig utelukket for meg, til telefonselgernes store sorg. Hvis det er mye støy rundt meg og min samtalepartner, hører jeg bare en kakofonisk grøt og da kommer skriveblokken og pennen frem.

Og når det gjelder talespråk; det er ikke få ganger jeg har blitt spurt av fremmede hvor jeg EGENTLIG kommer fra, men de fleste som kjenner meg, har sagt at jeg snakker veldig bra. Thænkjuverimøsj.

Jeg ble født hørende og kunne snakke rent som toåring. Da jeg var tre år, mistet jeg hørselen på grunn av hjernehinnebetennelse. Hele familien lærte seg tegnspråk og jeg begynte i barnehage for døve og hørselshemmede. Som fireåring fikk jeg CI. Jeg brukte apparatet stort sett hver dag i oppveksten, bortsett fra da jeg hadde en periode på noen år der jeg følte at det gamle CI-apparatet var i veien for meg og lydene ubehagelig metalliske. I dag bruker jeg CI-apparat hver eneste dag. Så jeg vet innmari mye om hvordan det er å vokse opp som CI-bruker.

Etter at jeg ble operert, ble mine foreldre fortalt av CI-teamet på sykehuset at de burde fokusere på talespråk, og at jeg helst burde gå på nærskole med hørende barn. Mine foreldre valgte, etter dialog med Voldsløkka barnehage og Vetland skole (begge er for døve/hørselshemmede barn), å skrive meg inn på Vetland skole. Jeg er så inderlig glad for at de valgte det for meg. På Vetland fikk jeg undervisning på tegnspråk, et språk jeg forstod, samtidig som jeg fikk tale- og lyttetrening. På den måten fikk jeg ta del i både den døve og den hørende verden.

Språk er så utrolig viktig for et menneske. Uten språk kan man ikke fungere i samfunnet. Men fordi jeg lærte tegnspråk og fikk gå på en skole der jeg kunne forstå hva læreren sa og være sosial med mine medelever, fikk jeg mulighet til å utvikle meg. Min utvikling ga meg et solid fundament jeg kunne bygge livet mitt på. Jeg valgte etter hvert en vei som førte bort fra døvemiljøet, men fordi jeg kunne snakke og til en grad høre, fungerte det fint for meg å gå på videregående som eneste hørselshemmet elev. Jeg hadde tegnspråktolk i klasserommet mesteparten av de tre årene (dette med tegnspråktolking er forresten et interessant tema jeg kan skrive om i et annet innlegg).

I mange år etter at jeg mistet hørselen og før jeg lærte tegnspråk ordentlig, var jeg svært aggressiv. Det var vanskelig for meg å kommunisere, å gjøre meg forstått muntlig og å forstå de voksnes tale. Hvis mine foreldre hadde valgt å følge legenes og audiopedagogenes «gode råd» om å fokusere utelukkende på talespråk, ville jeg ha havnet i en situasjon der jeg måtte ha lidd meg gjennom mange år på grunnskolen, ute av stand til å forstå alt som blir sagt i klasserommet eller i skolegården. Kanskje jeg ville ha fått ADHD-stempelet, kanskje jeg ville utviklet et fattig språk, kanskje jeg ville endt opp med store hull i kunnskapen min. Jeg ville i hvert fall ikke blitt den personen jeg er nå.

Dette er dessverre virkeligheten for mange CI-barn som nå er i videregående. Etter ti år på vanlig grunnskole kommer de til Nydalen VGS (knutepunktsskole for døve og hørselshemmede) eller andre videregående skoler med døve elever, og de har store mangler i kompetansen de skulle ha tilegnet seg på skolen, og med et dårlig tale- og skriftsspråk. Og ingen tegnspråk. De sliter i klasserommet, de sliter når de omgås hørende venner, og de sliter når de omgås døve venner. Her har vi uttrykket «å falle mellom to stoler» i all sin prakt.

Audiopedagogene i CI-teamet på de tre sykehusene i Norge som utfører CI-operasjoner, forteller foreldre av CI-barn at de bør fokusere på talespråk. Barn skal helst ikke lære tegnspråk. Tegnspråk kan eventuelt vurderes når man ser hvordan barnets talespråk utvikler seg. Problemet er at da kan det være for sent, for den viktigste språkutviklingen skjer når barn er mellom 0 og 4 år, og det kan få store følger for barnets videre utvikling, både når det gjelder språk, det sosiale og utdanning.

Forskning har vist at 14 måneder gamle babyer som lærer babytegn/tegnspråk kommuniserer lettere enn toåringer som kun har lært talespråk. Det er også påvist at tospråklige barn ikke blir forvirret av å lære tegnspråk og et annet språk samtidig, derimot har de større språkutvikling og har høyere IQ enn jevnaldrende som kun har lært ett språk.

Det er fullstendig ubegripelig for meg at folk i CI-teamet fortsetter å favorisere talespråk, når det beste for CI-barn er å lære både tegn- og talespråk. Noen burde banke det inn i skolten på dem at vi bør gjøre som Ole Brumm og si «Ja takk, begge deler!» Jeg har heldigvis møtt flere audiopedagogstudenter som har skjønt vitsen med tegnspråk, og håpet er at de vil kjempe for at flere CI-barn skal lære tegnspråk. Det at hørende foreldre lærer sine hørende barn babytegn fra de er 0-6 måneder gamle, er også veldig positivt for holdningen til tegnspråk.

Den utviklingen som skjer nå, med nedleggelse av skolene for døve fordi døve barn av hørende foreldre blir CI-opererte og sendt til nærskolene og nektet mulighet til å lære tegnspråk, minner meg sterkt om den tiden da døve ble nektet å bruke tegnspråk (også en lang historie, som varte helt siden 1880). Døve ble sett på dumme fordi de slet med å tilegne seg kunnskap i klasserommet, de utviklet et dårlig talespråk, og det ble antatt at de bare dugde til S-yrker (skredder, snekker, skomaker osv). Historien gjentar seg, og politikerne, CI-«eksperter» og alle hørende besserwissere er for trangsynte til å skjønne det, og det er CI-barna det går ut over, ikke bare i Norge, men i hele verden.

14 kommentarer til “[CI-barn og tegnspråk vs. talespråk]

  1. Dette er utrolig godt skrevet og et viktig bidrag i en debatt tilsynelatende preget av motsetninger! Dine egne opplevelser og erfaringer burde være dokumentasjon nok for en klar anbefaling i riktig retning når det gjelder hørselshemmede barn og tegnspråkopplæring/tegnspråkmiljø. Barna bør gis muligheten til selv å velge senere i livet, både miljø, tegnspråk/talespråk, studieretning, tolk, hvor mye og hvor ofte! Det reelle valget har man kun om man har fått tilgang til tegnspråk og tegnspråkmiljøet i oppveksten. Takk for god lesning!

  2. Flott og viktig! Du burde virkelig sende dette til de store tidsskriftene (kanskje med kilder på forskningen om du finner..).

  3. Hei, og takk for et flott bidrag. Jeg er like opptatt av deg om temaet, men kanskje på motsatt side. Så jeg må si at jeg håper bare ikke at tegnspråk blir tvang for alle barn med hørselstap. Når en pendel svinger fra den ene eller den andre siden, har det en tendens til å svinge litt vel mye noenganger. Mennesker ønsker å skape et system som passer for alle. Der må vi vel skuffe alle som håper på at det ene eller det andre er løsningen skal være den riktige. Å være døv, gir begrensninger. Det handler om å sosialiseres inn i en kultur, som er på siden av det norske samfunnet. Så lenge en er pen, kan en sosialiseres inn overalt. Men slik er det ikke nødvendigvis med alle barn. Å være kulturelt døv handler om å ha et sett med kulturelle kjennetegn som er sosialt gyldig innenfor døvemiljøet. Det betyr ikke nødvendigvis at det er sosialt gyldig innenfor det hørende miljøet. For å ta et ekstremt eksempel og sette litt på spissen, så nytter det ikke å komme med tegnspråk hvis du skal ha toppjobb i staten. Det nytter heller ikke å komme med et gebrokkent språk hvis du har ambisjoner om en toppjobb. Det gjelder derfor å ha noen realiteter på plass. Kan døvemiljøet erstatte talespråklig miljø? Vil tunghørte barn automatisk velge tegnspråk hvis de var like god i begge deler? Nei, de vil velge den kommunikasjonen som går raskest å formidle. Vil tunghørte unge voksne velge tegnspråk hvis de er like god til begge deler? jeg vil tro at talespråket er rikere til å forklare nyanser på kompliserte prolemstillinger. Men her må jeg innrømme at jeg ikke har god nok kunnskap om tegnspråket. Kan døveskolene garantere at unger blir like gode som hørende til å forklare ulike problemstillinger verbalt? Døvekulturen er kjent for at man må skape «fiender» for å holde døvekulturen vedlike. Hvorfor må idrettsuttøvere ha en db tap på 55 for å kunne delta i døve OL? Hvorfor må en med 50 db stå utenfor? I hvilken grad kan man si at det er en fordel å kaste en kule langt hvis man har litt bedre forutsetninger til å høre?(om db kravene er korrekte eller ikke, er ikke poenget). Det er en velkjent mekanisme, som vi blant annet ser i innvandrerfiendtlige miljøer.(utelukke noen, for å inkludere andre) Døvemiljøet er et lukket system. Systemet er lagt opp på en slik måte for å holde på medlemmene og sørge for at tegnspråket er eneste gyldige kommunikasjonsmiddel, og adgangstegnet er tegnspråk. De eneste som taper på dette er døvemiljøet. Jeg ville aldri kommet så langt faglig som jeg har gjort, hvis jeg hadde begrenset mitt sosiale samvær til døvemiljøet. Fordi jeg ikke ville fått de impulsene jeg trengte for å komme videre. Får døvemiljøet tilstrekkelig med impulser slik at alle kan ivaretas i forhold til deres interesser? Har alle verdifulle sparringspartnere slik at de kan utvikle sitt intellekt slik de har kapasitet til? Hvis svaret er nei på spørsmålet, er ikke svaret døvemiljøet, for da må en ha ferdigheter til å mestre livet utenfor døvemiljøet.

    1. Hei, og takk for kommentar!
      Jeg tror ikke du helt har oppfattet hva jeg ønsket å komme frem til. Barn som lærer både tegnspråk OG talespråk, har bedre språkutvikling og skårer høyere på IQ-test enn barn som bare lærer det ene eller det andre. Ved å lære seg to språk fra ung alder vil de få mulighet til å fungere i to vidt forskjellige miljø, istedenfor å enten bare fungere i ett miljø eller falle utenfor hele samfunnet. Jeg ønsker ikke at CI-barn skal lære seg kun tegnspråk eller kun talespråk, men BEGGE DELER. Jeg fikk mulighet til begge deler, men det er ingen som påstår at jeg er gebrokken eller «ikke-fungerende» bare fordi jeg kan tegnspråk. At jeg ikke sikter på en såkalt «toppjobb» i staten, kommer heller av at jeg er mer interessert i å jobbe som aktiv utøver innen kultur enn som stillesittende kontorrotte. Jeg kjenner en del døve og tunghørte som har gode jobber, enda de ikke har CI eller snakker «rent» talespråk.

      Som jeg allerede skrev i innlegget, er det faktisk mange elever med CI som nå går på videregående og de mangler store deler av den kompetansen de skulle ha tilegnet seg på grunnskolen, nettopp fordi de ikke har vært i stand til å forstå alt læreren har sagt ved tavlen. De faller også utenfor sosialt sett i skolegården når elevene går fra lek til prat rundt 5.-6. klasse. Hvis disse elevene hadde fått mulighet til å gå på en skole der det er flere tegnspråkbrukere som de kan sosialiseres med, f.eks. tvillingskole som Vetland/Oppsal, vil de ha tilgang på både tegnspråk og talespråk. Det gir dem et solid fundament som gjør det mulig for dem å fungere hvor som helst i samfunnet, uansett om det er kun med hørende, kun med døve eller både og. Det er ingenting som tilsier at barn som lærer seg tegnspråk, kommer til å vokse opp til å bli isolerte «døvinger» som sitter hjemme og mottar uføretrygd fra NAV.

      Slik jeg oppfatter kommentaren din, mener du at tegnspråk er «fattigere» enn talespråk. Her er jeg dessverre nødt til å si at du tar feil. Tegnspråk er ikke fattigere enn talespråk, tegnspråk er et selvstendig språk og kan ikke sammenlignes med talespråk. Det blir som å sammenligne norsk med engelsk, og påstå at norsk er et svakere språk enn engelsk.

  4. Anne Line, så fint innlegg. Jeg tror du har en viktig stemme/hånd – fordi du viser noe som er veldig interessant – at man ikke nødvendigvis får en identitet som døv av å bruke tegnspråk. Tegnspråk er nyttig for noen og en hver – og om man så etterhvert finner ut at man også føler seg hjemme blant døve eller identifiserer seg med dem, så er det noe som kan komme etterhvert, men er ikke nødvendigvis en forutsetning for å lære seg tegnspråk. Og dermed er vi rett inne i Torfinns innlegg som ser ut til å hvile på så mange faktafeil at man skulle tro han hadde lest en tekst om døve og tegnspråk, der alle utsagn ved et feiltak var utstyrt med motsatt fortegn. For;
    – døvekulturen er ikke på siden av det norske samfunnet. Det er en del av det norske samfunnet, Døve lever i, for, av med og i det norske samfunnet.
    – å være kulturelt døv betyr at man kjenner de kulturelle kodene innefor døvemiljøet. Det betyr ikke at man IKKE kjenner de generelle kulturelle kodene i Norge.
    – det er døve som har toppjobber i staten. De har det fordi de kan tegnspråk – og dermed kan bruke tolk. De kan også snakke bra, men det rekker ikke å gjøre seg fint forstått om man ikke forstår like bra. Da er det kjekt å kunne bruke tolk, og for å bruke tolk må man kunne tegnspråk.
    – tunghørte barn som kan talespråk og tegnspråk bruker det språket som er mest effektivt i ulike situasjoner. De velger ikke vekk noe på bekostning av det andre. De bruker begge deler.
    – tegnspråk er språk i lingvistisk forstand. De er akkurat like nyanserte, abstrakte, tilfeldige, konkrete og effektive som talespråk. Noen uttrykk finnes bare i norsk tegnspråk, på samme måte som noen uttrykk bare finnes på norsk, eller engelsk, eller hvilket som helst annet språk.
    – 55dB i deaflympics handler om å finne en eller annen grense. Den er omdiskutert men nå er den en gang der. Andre kriterier er ikke like målbare. Poenget med deaflympics er nå en gang at døve skal konkurrere med hverandre. 55dB har ingenting med fiendebilder å gjøre, men er en praktisk forordning for å i det hele tatt kunne si noe om hvem deaflympics skal være for. Mange deltakere der kan ikke en gang tegnspråk.
    – Døvemiljøet er ikke lukket fordi folk bruker tegnspråk til å kommunisere med hverandre. Man kunne sagt at England var et lukket land fordi man der bruker engelsk – og klart det er lukket for personer som ikke kan engelsk. Lærer man tegnspråk – eller engelsk – er det ingen som stenger en ute.
    – Ingen døve lever BARE i døvemiljøet (jf første faktakorrigering). Og det finnes svært mange oppegående, intelligente døve. Ellers er det vist at to- eller flerspråklighet er bra for kognisjon og tenking. Antakeligvis burde flere (hørende) personer bli kjent med flere døve for å få utfordret intellektet sitt, og møte folk som glatt bytter mellom minst 3-4 språk hver eneste dag, herunder et par tegnspråk og to eller flere skrift-/talespråk.
    Anne Line, du får ha meg unnskyldt for at jeg bombarderer bloggen din med slike elementære fakta. Jeg vil bare at en eventuell diskusjon videre er basert på kunnskap, ikke fordommer.

    1. Hei, Hilde!
      Takk for tilbakemeldingen, og tusen takk for «bombarderingen» av fakta. Det er bra at du kom med så mye som jeg ikke har nevnt selv allerede, og det er en selvfølge at man må rette opp i folks fordommer eller misforståelser rundt dette emnet (eller andre emner, for den saks skyld!). Håper Torfinn tar kommentaren din til seg og endrer sin holdning! Takk igjen!

  5. Den som har skoen på kjenner best hvor den trykker sies det. Derfor er det helt uforståelig for meg at tegnspråk ikke omfamnes uansett. Dette er jo ikke noen ny sak. Jeg synes det er trist for alle som har falt mellom to stoler, for det er jo helt unødvendig. Helt merkelig at slikt skjer når kunnskapen faktisk er der.

    1. Takk for kommentar :) Jeg tenker på de som har tegnspråk som sitt førstespråk/morsmål (jeg regner bokmål for å være mitt morsmål), de som føler seg døve eller er stolte av å være døve, foretrekker å omgås andre døve og stort sett oppsøker kulturarrangementer for døve/tegnspråkbrukere fremfor annen kultur. Men som sagt, hva som er den enkeltes identitet er opp til hver person å avgjøre på egen hånd :)

  6. Et fantastisk bra bidrag til debatten, men ikke begrens publiseringen av dette til bloggen her. Få det ut til «folket» og deres representanter. Det var jo på den måten vi langt tilbake på 90-tallet fikk på plass og sikret Vetland skoles framtid. Hvor stolte var vi ikke den første 17. mai-feiringen da dere gikk under egen fane i barnetoget i Oslo? Hvor gledelig var det ikke å ta rotta på Skolesjef Thielesen i kommunen som prøvde seg på en frekk en ved å nekte skolen å få eget navn? Han Torfinn som har et innlegg over her, er til de grader på ville veier. Han ar virkelig ikke skjønt en dritt av problemstillingen og kan aldri ha fukgt språkutviklingen til et barn som får opplæring i både tegnspråk- og talespråk samtidig. Det er rett og slett trist og tragisk at Departementet har kommet til konklusjone om nedleggelse. Jeg nøyer meg med å skrive Departementet, siden de umulig besitter nødvendig kunnskap,

Comments are closed.