[Bekjennelser fra en Whovian]

2

I løpet av 2014 har jeg sett sporadiske episoder av Doctor Who, men da juleferien var i gang, begynte jeg å konsumere forskjellige serier på Netflix, ikke i episoder, men i sesonger. Har jeg forresten nevnt at når jeg først setter i gang med noe, så grenser det til besettelse? Nå vet dere det. Jeg har i hvert fall nå sett såpass mye av den nye Doctor Who-serien at jeg kanskje snart kan kalle meg Whovian.

Min favorittdoktor er den tiende doktoren, spilt av David Tennant, men det er mulig jeg kommer til å få sansen for den 11. doktoren (Matt Smith) også, bare jeg får sett mer av sesong 5. De mest skumle episodene jeg har sett hittil, er «The Empty Child» (sesong 1), «Blink» (sesong 3, og nå har jeg en irrasjonell frykt for statuer formet som engler…), «Midnight» (sesong 4), «Silence in the Library» (sesong 4), og «The Girl in the Fireplace» (sesong 2). Og disse to episodene skrudde tårekanalene på maks: «Doomsday» (sesong 2) og «Journey’s End» (sesong 4). Sniff. Og den morsomste scenen må dere bare få med dere! Hopp frem til 1.30:

Så ja, litt oppslukt har jeg vært. Og veldig inspirert. Doctor Who er en så fantastisk serie, med så mye variasjon i handlingen fra episode til episode, men jeg elsker tanken på å kunne gå inn i en telefonboks og reise hvor som helst og når som helst i hele universet. Hvis Doktoren skulle dukke opp i bakgården min en vakker dag, ville jeg sluppet alt og blitt med ut i universet. Aller helst skulle jeg gjerne vært en Time Lord selv, med min egen Tardis, men det får vel være måte å være realistisk på. Tross alt er jeg ikke fra Gallifrey eller har to hjerter. Sniff. (Men min egen sonic screwdriver kan jeg skaffe meg, yaaay!)

For hundre år siden, da internett ikke eksisterte, tegnet jeg mye. Og malte litt. Jeg hadde en bok som jeg ofte drodlet i, og jeg var faktisk ikke så verst til å tegne. Så kom internett. Og dansen, da. Dansen tok en del tid, sånn blir det når man har en drøm om å være med i Cats, men internettet tok mye tid. De siste årene har jeg nesten ikke tegnet og i hvert fall ikke malt. Jeg har riktignok fotografert en del, men når enhver med speilreflekskamera og Deviantart-konto eller mobilkamera og Instagram-konto tar cirka en million bilder hver pr. døgn, så føler jeg liksom at det ikke er noe igjen å ta bilde av.

På slutten av 2013 begynte jeg å lese i Å tegne er å se av Betty Edwards, og jeg ble litt inspirert til å finne frem tegnesakene mine. Som med alt annet gikk det en veldig besettende intensiv periode før jeg la fargeblyantene til side, og det dukker fremdeles opp korte og intensive perioder som starter med at jeg ser en tegning, et maleri eller en «speed painting»-video på Youtube og blir kjempeinspirert, så jeg bestemmer meg for å bli verdensmester i å tegne. Jeg har ambisjoner, det kan man ikke nekte for. Men motivasjon er en annen sak. All utvikling begynner med små steg, bitte små babysteg. Og det er selvfølgelig kjeeeeedelig. Jeg får egentlig bare slå meg til ro med at det ikke er så farlig om jeg ikke blir verdens beste til å tegne, male, danse, koreografere, fotografere, løpe, holde liv i en blogg eller kunne mer enn 10 språk flytende. Det viktigste er at jeg gjør noe. «Do. Or do not. There is no try,» som Yoda sier.

Poenget mitt med dette innlegget var at jeg er besatt veldig fascinert av Doctor Who og Tardis’en, og nå for tiden er jeg inne i en veldig kreativ periode. Jeg satt og drodlet en natt det var så lenge siden jeg hadde en blyant i hånden at det føltes som noe fra verktøyskassen til en marsboer. Et par dager etter satt jeg og MALTE. Med vannfarger. Det har jeg ikke gjort på minst 910 år! Slik ble resultatet, forresten:

Da jeg ble ferdig med dette maleriet, begynte jeg å fundere på å kanskje male en skikkelig kul akvarell av Tardis’en? Selv om det kan se ut til at jeg er et naturtalent med pensel (det er i hvert fall det foreldrene mine påstår, kvar synest best om sine barn), visste jeg at det er fryktelig lenge til den vakre dagen da jeg kan male en Tardis i verdensrommet med vannfarger. Men ved hjelp av Photoshop og noen gode referansebilder, derimot. Og så har me juksa litt.

Æres dem som æres bør: Stock photos Tardis: http://advancedgraphics.com/product/tardis-dr-who/ Clouds: http://www.deviantart.com/art/Dark-Cotton-Clouds-168451107 Space: http://www.deviantart.com/art/Space-custom-box-background-436917829 Canvas texture: http://www.deviantart.com/art/High-Res-Canvas-Texture-89880013 Watercolor tutorial and brushes How to Make a Realistic Watercolor Painting in Photoshop: http://medialoot.com/blog/realistic-watercolor-painting-photoshop-tutorial/

Som noen kommenterte på Instagram: «What a dope pic!» Det betyr visstnok noe i retningen «For et jævlig kult bilde!» Jeg er ganske fornøyd selv.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer til “[Bekjennelser fra en Whovian]

  1. Wow! Jeg elsker det! Jeg og typen er veeeeldig Doctor Who-frelst.. og dette bildet hadde jo vært knall på veggen vår. Hmmm! Du maler ikke og selger, da? I stort format, liksom? Hadde vært en super gave til min kjære..!

    1. Tusen takk for kommentaren! Det var veldig hyggelig å høre at du elsket Tardis-bildet! Jeg elsker det, jeg også, og det hadde absolutt vært kult å se bildet i stort format på lerret. Jeg tenkte jeg skulle finne ut om det er noen trykkerifirma som kan trykke dette på lerret, eventuelt plakat, så da kan jeg jo komme tilbake til deg hvis du ønsker å kjøpe bildet :)

Comments are closed.