[ASL Slam]

2

Ettersom jeg betaler for danseklassene mine med stipendet jeg fikk av Norges Døveforbunds Felleslegat, i tillegg til at Døves Tidsskrift sponser litt av turen min mot et par reisebrev fra denne siden av Atlanteren, faller det seg naturlig at jeg bruker litt av turen min på opplevelser av mer sosialantropologisk karakter, av typen «møte innfødte døve» og lære meg ASL (amerikansk tegnspråk). Jeg begynte å lære meg noen gloser og korte setninger før jeg forlot Oslo, men disse må jo vedlikeholdes hvis man skal huske dem. Så følte meg som en nordmann i Kina da jeg omsider traff noen døve i Seattle. Språkbarrieren kom jeg meg over først da jeg ankom LA og fikk mye språklig hjelp fra Ipek og Maleni.

For ikke så lenge siden fikk jeg tips fra Jeff om gruppen NYC ASL Meetup, ukentlige sosiale møter for folk som vil lære/praktisere tegnspråk. Og derfra fikk jeg vite at det var ASL Slam 1. juni. Jeg hadde hørt litt om ASL Slam fra før og hadde selvfølgelig veldig lyst til å få med meg dette.

Mike Canfield fortalte om oppveksten sin som døv, og serverte oss eventyrene om Askepott og Froskeprinsen i en ny, hysterisk morsom versjon. Han fortalte også om da han var liten og fikk sitt første høreapparat. Før i tiden var det sånn at man hadde en propp i øret (evt. en propp i hvert øre) med en ledning som gikk til selve apparatet (Bilde). For barn er det upraktisk å ha apparatet oppi lommen, så det fantes en slags høreapparat-BH som gjorde at de kunne ha apparatet foran brystet. (Jeg hadde også dette, blomstermønstret sydd av moren min). Hvilken lykke det var da han senere fikk et nytt høreapparat av den moderne typen: Han tok sporenstreks av seg «BH»-en og brant den!

Jesse Thomas fortalte noen historier han har skrevet. Hans fremføring var «straight forward» skildring, i motsetning til Mike Canfields mer visuelle mimikk og skuespill, så jeg fikk egentlig ikke med meg så veldig mye av innholdet i historiene hans ettersom jeg fremdeles befinner meg på nivå null i ASL. Den ene historien var noe med en løve som ble plaget av en ape, den andre var veldig lang og endte med en bil som kjørte av veien og de som var i bilen, måtte få hjelp av noen leende Amish-menn til å dytte bilen på rett kjøl igjen. Noe sånt.

Jeg har også vært på et par ASL-meetup og det var veldig hyggelig å møte så mange forskjellige mennesker. På oppmøtet i går ble det til at vi gjorde en variant av hermeleken: En person forteller en kort historie, så skal neste person gjenfortelle denne til den tredje osv. Det er veldig morsomt, for man ser hvor mye en historie endrer seg på grunn av hvert individs måte å huske detaljer på og gjenfortelle dem. En historie om hvordan en sjåfør ble blendet av sola og kjørte i et tre slik at han måtte på sykehus ble etterhvert til en sjåfør som ble blendet av sola og stupbombet av en fugl, kjørte i et tre, havnet på sykehus, spiste fuglen og døde. Noe sånt.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer til “[ASL Slam]

  1. Det hørtes veldig interessant ut egentlig, det er en del av meg som alltid har lyst til å kunne tegnespråk (mest fordi Nan i en Bobsey Barna-bok jeg leste som barn lærte seg det og så hjalp hun en døv dame på en butikk og så ble den døve dama kjempeglad og det å gjøre noen kjempeglad fordi man forstår dem hørtes så fint ut). Ha en fin dag!

    1. Det var veldig interessant å få med seg, ja :D
      Åh, jeg hadde noen bøker om Bobsey-barna, visste ikke at Nan lærte seg litt tegnspråk i en av bøkene om dem! Hvis du kommer på hvilken bok det er, så si ifra :) Jeg blir alltid overrasket og glad når jeg kan kommunisere med folk uten papir og penn :)

Comments are closed.