[Livstegn fra Englenes By]

3

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering fra Englenes By. Jeg har egentlig ikke gjort stort annet enn å danse, danse og danse litt til. Jeg har tatt tre jazzklasser, tre ballettklasser, en steppeklasse, en teaterdansklasse og en cabaretklasse, og neste uke blir det 11 klasser til! Wohoo! Jeg merker at buksene begynner å bli litt vanskelige å få på seg. Ikke fordi jeg har fråtset i amerikansk søppelmat, men fordi dansemusklene mine har vokst seg store og sterke. Det har vært revolusjonært for meg som danser å komme til USA. I flere år har jeg bygget opp dårlige vaner fordi jeg ikke helt oppfattet hva lærerne mente når de kom med muntlige korreksjoner, men her i USA har jeg fått fysisk korreksjon, dvs. lærerne her «formet» bokstavelig talt kroppen min med hendene sine slik at jeg kommer inn i riktig stilling og bruker musklene riktig. Og ikke bare litt; de haler og drar og dytter til jeg nesten får krampe og da merker jeg forskjellen veldig tydelig. I begynnelsen var det selvfølgelig veldig slitsomt for kroppen min å tvinges inn i uvante former, men nå er jeg blitt sterkere der jeg skal være sterk og har bedre kontroll over hver bevegelse. Det er fremdeles langt igjen før disse nye formene er blitt «automatisert», så jeg kommer til å jobbe mye med dette fremover.

Livet ellers:

Jeg fant frem til Kat von Ds tatoveringsstudio! Ved studioet var det en butikk med alskens nips og bøker og klær som speiler Kats smak. Veldig kult sted.

I butikken ved studioet fant jeg de to selvbiografiene Kat von D har rukket å skrive. Jeg syntes den ene var interessant å lese, så jeg kjøpte den. Som dere ser i bildet over, er boka signert. Den var allerede signert på forhånd; jeg så dessverre ikke snurten av Kat da jeg var innom. Hmf.

Tirsdag kveld flyttet jeg fra North Hollywood til West Hollywood. Sofaverten min, Hank, ønsket meg velkommen med hele FIRE bokser Ben & Jerry’s-iskrem. Dessuten har jeg fått mitt eget rom og min egen nøkkel, så jeg kan komme og gå som jeg vil mens Hank er på jobb. Dette veier definitivt opp for den kjedelige opplevelsen med min sofavert i San Francisco!

En av dagene forrige uke tok jeg bussen til Americana on Brand. Selvfølgelig ikke uten å gå meg bort på veien. Americana er et shoppeområde med diverse klesbutikker, kafeer, restauranter og én bokbutikk. Neida, jeg kjøpte ingen bøker der. Flinke meg. Men jeg spanderte på meg en kirsebærmuffins som var veldig søt og god!

Fredag prøvde jeg å komme meg til Chinatown, men jeg somlet så mye før jeg dro hjemmefra at da jeg nesten var fremme, måtte jeg snu slik at jeg ville rekke å stikke innom Fountain Theatre for å hente nøkkel til Ipeks leilighet og deretter ta metroen til LAX for å plukke opp Ipeks foreldre. Senere fikk jeg vite at Chinatown i New York er mye bedre enn Chinatown her i LA, så da sparer jeg heller det til jeg kommer til NYC.

Etter at jeg hadde levert foreldrene i North Hollywood, tok jeg banen tilbake til sentrum. Mens jeg stod og ventet på bussen, dukket det plutselig opp flere politimenn på motorsykkel. Etter dem kom sikkert tusen syklister rullende nedover Hollywood Boulevard! Jeg rakk også å få meg en ny venn på bussholdeplassen, Jessica som aldri har vært noen sted og som ble veldig inspirert av at jeg hadde reist så mye.

Lørdag kveld var det duket for verdenspremieren på en helt ny versjon av Cyrano! Foreløpig kan jeg ikke si så mye om forestillingen her, ettersom jeg skal skrive anmeldelse for Døves Tidsskrift og jeg vil ikke bruke opp alle ordene. Men jeg skal poste anmeldelsen etter at bladet er publisert. Dere kan lese om stykket på teaterets nettside.

Stolt Ipek etter forestillingen, med blomster fra Teater Manu og ektemannen sin.

En av de andre skuespillerne i ensemblet, Martica. Hun var så snill at hun ga meg skyss hjem etter forestillingen.

[Smakebit på søndag – The Immortal Life of Henrietta Lacks]

14

During my first visit with Henrietta’s cousin Cootie, as we sat drinking juice, he told me that no one ever talked about Henrietta. Not when she was sick, not after she died, and not now. «We didn’t say words like cancer,» he told me, «and we don’t tell on dead folks.» At that point, he said, the family had gone so long without talking about Henrietta, it was almost like she’d never existed, except for her children and those cells.

«It sounds strange,» he said, «but her cells done lived longer than her memory.»

The Immortal Life of Henrietta Lacks er skrevet av Rebecca Skloot, som først hørte om HeLa i en biologiklasse på college. HeLa er kodenavnet for de udødelige cellene som ble tatt ut av Henrietta Lacks og dyrket i laboratorier uten at hun eller familien fikk vite om det. På den tiden var det stor interesse for DNA- og celleforskning, men hittil hadde ingen klart å holde liv i menneskeceller lenge nok til at det ble noen medisinsk gjennombrudd. Henrietta Lacks var en 31-årig farget kvinne som en dag kom til John Hopkins Hospital med noe hun beskrev som «en knute i magen». Knuten var kreft i livmoren, og hun fikk behandling for det. Samtidig tok legen ut to prøver, en av kreftsvulsten og en fra et kreftfritt område av livmoren. Disse prøvene ble puttet i cellekultur, men ingen forventet at de skulle overleve. Overraskelsen var stor da det viste seg at kreftcellene ikke bare holdt seg i live, men delte seg i et uvanlig høyt tempo. Kort tid etter var HeLa-cellene spredt over flere tusen laboratorier over hele verden. I dag blir Henrietta Lacks’ celler fortsatt brukt innen forskning av kreft, AIDS, genetiske sykdommer, forskjellige sykdommer forårsaket av virus og bakterier, for å nevne noen få ting cellene brukes til. De som dyrker HeLa-cellene, har tjent millioner på å selge cellene til forskere, mens Henriettas familie lever i fattigdom.

Denne boken er ikke bare om historien om HeLa-cellene, men også historien om kvinnen Henrietta Lacks, hennes oppvekst, sykdomsforløp og død, hennes familie, og forfatterens strev med å få Lacks-familien til å stole på henne og la henne skrive boken om HeLas ukjente opprinnelse.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Flekktroll og kollektivtrafikk]

2

En ting jeg har funnet ut mens jeg har vært på reisefot, er at det ikke er lett å være atopiker når man reiser rundt. Vannkvaliteten i USA er nokså varierende, men sjelden like godt som vi bortskjemte nordmenn har. I tillegg er det mye trafikk overalt, ergo mye eksos og skitt i luften. Jeg ser ut som en flekktroll stort sett hele tiden fordi alle faktorene, samt stress, får eksemet mitt til å blomstre. Heldigvis har jeg funnet et par kremer fra LUSH som jeg synes virker veldig beroligende på eksemet. Men jeg må innrømme jeg har hatt litt dårlig viljestyrke når det gjelder å la være å klø på den ømfintlige huden. Min siste kløtokt førte til at jeg nå har et relativt stort, brunt skrubbsår i ansiktet. Min unnskyldning: Det var SÅ deilig… (Jeg tuller ikke, det var nesten som å klø meg til orgasme! Er det rart det er så vanskelig å la være å klø?!) Jeg har omsider gått til innkjøp av antihistaminer og ekstra sterke omega 3-tabletter, så forhåpentlig blir det litt mindre fristende å gi etter for kløen heretter.

En annen ting jeg har funnet ut, er at alle menneskene jeg kjenner som har vært i Los Angeles og klaget over at det er umulig å komme seg noe sted uten bil, tar feil. Jeg har ikke lappen, så jeg kan ikke leie bil. Isteden har jeg skaffet meg 7-dagers klippekort for Metro-bussene og undergrunnen. Jeg har ennå til gode å oppleve noen problem med å komme meg fra A til B i kollektivtrafikken her i Los Angeles. Ja, det er lange avstander, men det er ikke akkurat avstander som regnes i lysår. Dessuten er det mye interessant å se utenfor bussvinduet mens man kjører rundt. Så hvis du tror du må leie bil når du er i Los Angeles, tro om igjen!

Jeg har forresten flyttet fra Ipek i North Hollywood til Hank i West Hollywood, ettersom Ipek snart får besøk av foreldrene sine og det blir for trangt i leiligheten hennes. Hank er TV-produsent, leiligheten hans er kjempefin og han har kjøpt hele FIRE bokser Ben & Jerry’s-iskrem bare til meg! That guy is a keeper ♥

[Dans, dans, dans (og noen bilder)]

4

I dag kom jeg meg til en av danseskolene her i Los Angeles, nærmere bestemt EDGE Performing Arts Center, og kjøpte meg klipp til 20 klasser, yay! Nokså stiv pris (men fortsatt svært billig i forhold til det norske danseskoler tar), så fremover blir det bare dansing og turistering, ikke shopping. Sikkert like greit, jeg skal jo fly til New York i begynnelsen av mai og da er det en fordel at bagasjen ikke veier for mye. Overleve i Det Store Eplet må jeg også! Dagens klasse ble jazz med Joaquin Escamilla, som var i Oslo for noen år siden som gjestelærer da jeg fremdeles studerte.

Den dagen jeg gikk meg vill, fant jeg faktisk Willy. Han var i Sunset Boulevard.

Søndag skulle liksom bli den store stranddagen, men værgudene ville noe annet. En av guttene som bor her, har tvillingbroren sin og «svigerinnen» på besøk. Vi hadde med oss en fotograf til Santa Monica, og han knipset en del bilder av guttene med et digert, gammelt Polaroid-kamera.

Les.

Episk fontene!

Ipek og Maleni på gratisbussen til Universal City/Studios.

Dette bildet er til ære for Con, ektemannen til Ipek.

Wonka ♥

I dag, altså mandag, dro vi i en bokbutikk. Jeg klarte faktisk å gå ut derfra en time senere UTEN å ha kjøpt noe som helst! Snart flyr griser. Jeg fant Mummitrollet ♥

Noen av de mange pene barnebøkene de solgte der vi var.

De hadde til og med en katt!

Kan vel ikke være i USA uten å spise burger på en 50-tallsdiner? Soyaburgeren var ganske god, men pommes fritesen var sørgelig smakløs. Jaja.

I morgen er det mer dansing og på kvelden skal jeg flytte nærmere sentrum til en leilighet der jeg får mitt eget rom ♥

[Smakebit på søndag – Let’s pretend this never happened]

14

If the typical father says things like «Happy Birthday! Here’s a bathtub of racoons!» or «We’ll have to take your car. Mine has too much blood in it,» then yeah, he’s totally normal. Still, I don’t remember any of the kids from Charles in Charge feeling around the deep freeze for the Popsicles and instead pulling out an enormous frozen rattlesnake that Charles had thrown in while it was still alive. Maybe I missed that episode. We didn’t watch a lot of TV.

I dag får dere ikke bare en smakebit fra boken jeg leser for tiden, men også en blogganbefaling. Dagens bok er skrevet av Jenny Lawson, som i bloggerverden er kjent som The Bloggess. Boken hennes, Let’s pretend this never happened, er for det meste nokså sanne memoarer fra hennes ganske spesielle oppvekst og ungdomstid i en avsidesliggende landsby i Texas med en fantastisk ubalansert far som er taksidermist. Altså en som stopper ut døde dyr. Senere gifter hun seg med Victor, som hun i dag har en datter med. Sammen har familien vært gjennom mye interessant, og det er alltid like morsomt å lese diskusjonene Jenny har med Victor.

For å overbevise dere om at denne boken er verdt å lese, overlater jeg ordet til Neil Gaiman: «The Bloggess writes stuff that actually is laugh-out-loud, but you know that really you shouldn’t be laughing and probably you’ll go to hell for laughing, so maybe you shouldn’t read it. That would be safer and wiser.»

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Kjapt fra Los Angeles]

0

Har dere sett en søtere tesil? Jeg fant den i Castro og bare måtte ha den ♥

Det tok meg ni og en halv time å komme frem til Studio City i Los Angeles. Gjett om jeg var glad for å endelig kunne kaste 30-dagers billetten min og legge Greyhound bak meg! Det var også veldig gledelig å se et kjent fjes fra Norge etter så lang tid med fremmede amerikanere. Foreløpig bor jeg hos Ipek, en venninne fra Norge, i en hyggelig leilighet hun deler med tre andre. Til uken flytter jeg kanskje nærmere Beverly Hills, til en sofavert som har leilighet med gjesterom der, men enn så lenge nyter jeg å kunne bruke norsk og amerikansk tengspråk om hverandre!

Fredag morgen startet med en liten treningsøkt på det lokale treningssenteret. Digg å kunne trimme ordentlig igjen! Etter en dusj tok jeg undergrunnen til Hollywood Boulevard for å se på stjerner og avtrykk av hender og føtter.

Donald Duck!

Selvfølgelig, hva er vel et blogginnlegg fra Los Angeles uten minst et bilde av det kjente Hollywood-skiltet? En dag skal jeg ta en tur opp  og se nærmere på skiltet.

[Museum, ballett, homobydel, yay!]

0

Så var det i gang med siste bloggoppdatering fra San Francisco. I morgen skal jeg reise med Greyhound for siste gang, denne gangen til Los Angeles (eller nærmere bestemt North Hollywood, som ligger nærmere det midlertidige sofamålet mitt.)

Tirsdag startet sløvt med tøyvask (jeg tørket klærne i trommel, men i skrivende stund er de utrolig nok fuktige fremdeles! Når jeg kommer til NYC, drar jeg på IKEA og kjøper tørkestativ.) Jeg somlet lenge og vel før jeg omsider kom meg ut og forvillet meg helt til Exploratorium. Kort nevnt er Exploratorium omtrent det samme som Tekniske Museum hjemme i Oslo, men større og mer awesome. En av reglene de har der er «Touch everything!»

Nytt bilde til samlingen «Anne-Line tar bilde av folk som tar bilde.» Eller i dette tilfellet: «Anne-Line tar bilde av Anne-Line som tar bilde av Anne-Line som…»

«Opportunity mends whole past. Waterfall weaves calm year.» Som hentet ut av en kinesisk lykkekake.

En av de kuleste tingene i Exploratorium er Tactile Dome. Det er en slags labyrint der man må klatre, skli, smyge seg fremover. I totalt mørke. Nedenfor ser dere en illustrasjon av hvordan det var inni Tactile Dome:

Til å begynne med var det selvfølgelig litt skummelt å måtte føle seg frem og ikke vite hva som ligger foran en, men for meg ble det nesten en slags meditativ tilstand, for følesansen ble skjerpet og jeg ble fokusert på å være til stede i mørket. Ok, jeg er sær. Men jeg gikk gjennom hele labyrinten tre ganger, den siste gangen med en jente fra Finland som ikke turde gå gjennom alene. Prøv å lede noen kun ved hjelp av stemmen når du ikke hører eller ser den du prøver å hjelpe, og å beskrive noe du ikke kan se.

Utenfor Exploratorium.

Neste punkt på listen for tirsdag var en tur til War Memorial Opera House for å se San Francisco Ballet i Program 7, en helaftens med tre av Balanchines verk (Divertimento No. 15; Scotch Symphony; The Four Temperaments). Forestillingen var veldig fin og veldig inspirerende!

Taket i foajeen.

Jeg satt på øverste balkong. Ikke lett å få med seg ansiktsuttrykkene til danserne (notat til selv: operakikkert), men det var moro å se på formasjonene de lagde på scenen. The Four Temperaments så jeg for noen år siden under Mesteraften i Nasjonalballetten i den gamle Operaen, men de to andre stykkene var nye for meg. Jeg likte godt Scotch Symphony, som er sterkt inspirert av Giselle og Balanchines Skottlandsopphold.

Onsdag startet med en ny ballettklasse, og igjen var jeg den eneste som kom! Heldigvis hadde jeg samlet litt muskler i beina etter forrige ballettklasse og sykkelturen, så dansingen gikk litt bedre. Etter en rask tur innom hostellet for å skifte klær tok jeg F-linjen (gamle trikkvogner ♥) til Castro.

Regnbueflagg OVERALT ♥

Jeg fant en bokbutikk på veien tilbake til hostellet, og selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skulle kjøpe flere bøker før jeg er i New York, måtte jeg bare kjøpe Let’s pretend this never happened av bloggeren Jenny Lawson, også kjent som The Bloggess. Smakebit fra denne kommer sikkert på søndag!

Jeg nøt et hjemmelaget måltid (tortellini med selvlaget tomatsaus) på hostellet før det bar tilbake til danseskolen for en siste danseklasse. Stepp. Jeg har ikke steppet på over et år, så anklene var litt rustne. Men det ble en gøyal time og jeg klarte å få omtrentlig taket på koreografien vi lærte. Det blir nok flere steppetimer, om ikke i LA, så iallfall i NYC!

Nå er det leggetid.

[God natt fra San Francisco]

5

Klokka er langt over midnatt etter en lang og særdeles aktiv mandag, men jeg ofrer litt av nattsøvnen min for at dere skal få ferske bilder fra San Francisco!

Lørdag ble jeg med til Japantown for å ta en titt på Cherry Blossom Festival som holdes der. Det var nesten så vi kunne vært i Japan, så mange japans-amerikanere og japanske ting som det var rundt omkring! Etter en stund bestemte jeg meg for å spasere ned til balletthuset for å se om billettluka kanskje fremdeles var åpent. Gjett hvem som skal se San Francisco Ballet i morgen kveld?

Søndag var den store «flytte på hostel»-dagen, men først tok jeg meg en tur til Oakland for å være med på jazzklasse med den døve danseren/koreografen Antoine Hunter. Det var en veldig gøyal klasse, selv om jeg er i latterlig dårlig form etter flere uker uten skikkelig danse- eller styrketrening. Antoine var veldig hyggelig, og han sa at jeg heller burde bli værende i San Francisco for å danse med kompaniet hans (yess!).

For å komme til Oakland måtte jeg ta BART-tog. Like ved der jeg satt, var det en jente med sykkel. Hun gikk av noen stopp før meg, og idet toget rullet ut fra stoppestedet, så jeg at hun hadde lagt igjen lommeboken sin. Jeg plukket den opp, sjekket innholdet for kontaktinfo, men fant bare navnet hennes, så jeg leverte lommeboken til en BART-ansatt da jeg kom frem til mitt stoppested. Senere googlet jeg navnet hennes (i beste stalkerstil) og fant tilfeldigvis bloggen hennes. Hun hadde visst litt av en morgen; ikke bare glemte hun lommeboken, men like etter satte en metalldings seg fast i sykkelen og punkterte bakdekket! «dear lord bb jesus, i would like to wake up again and start this day over. plzkthx.» Godt for henne at lommeboken snart er hjemme igjen.

Mandag begynte med en tidlig ballettklasse. Jeg var faktisk den eneste som møtte opp. Stilig å få en hel klasse alene med en «personlig ballett trener». Og igjen; jeg er i hysterisk dårlig form. Gurimalla, det er nesten flaut å si at jeg er danser når jeg nesten ikke har noe styrke i kroppen. Timen ble god og svett, og jeg gleder meg allerede til reprise på onsdag!

Litt senere på dagen ble jeg med Bar, en israelsk jente jeg deler rom med på hostellet, til Blazing Saddles. Vi fikk leie sykkel til halv pris siden vi bor på USA Hostels, og så var det duket for en spennende sykkeltur gjennom San Francisco. Sånn cirka var ruten vår: «… from Mason St along Market, almost to Castro and around Alamo Square. Then through Golden Gate Park to the beach. Back to Arguello Bld for a meal, then to Golden Gate Bridge and back to Mason via Crissy Fields and Fisherman’s Wharf. Phew!»

40 – FØRTI – kilometer syklet vi! Og som dere sikkert kjenner til, er det en del oppoverbakker i San Francisco. Jeg kommer antakelig til å være krøpling når jeg våkner i morgen.

Alamo Square. Mange fine, gamle bygninger. Huset dere ser i bildet over, står herved på ønskelisten min.

Shakespeare Garden. Her fotograferte jeg Bar som fotograferte meg. Veldig meta.

Ocean Beach. Stillehavet.

Sen lunsj på en kafé i Arguello Bouldevard. En søt liten pai fylt med linser som hadde en taco-lignende smak. Veldig godt!

Alle tar jo vidvinkelbilde av broen for å få med seg hele brospennet. Jeg går mot strømmen og fotograferer detaljer. Så kunstnerisk jeg er’a, lissom.

Fisherman’s Wharf. Mye interessant å se her, jeg hadde et par nestenulykker fordi jeg var mer opptatt av omgivelsene enn hvor jeg syklet.

Amen!

Sjøløver på Pier 39!

Så avslutter vi med et stemningsfullt bilde (med en altfor utblåst solnedgang). God natt fra San Francisco. (Eller «god morgen», som dere på den andre siden av Atlanteren sier i skrivende stund.)

[Smakebit på søndag – A little princess]

18

Sara not only could tell stories, but she adored telling them. When she sat or stood in the midst of a circle and began to invent wonderful things, her green eyes grew big and shining, her cheeks flushed, and, without knowing that she was doing it, she began to act and made what she told lovely or alarming by the raising or dropping of her voice, the bend and sway of her slim body, and the dramatic movement of her hands. She forgot that she was talking to listening children; she saw and lived with the fairy folk, or the kings and queens and beautiful ladies, whose adventures she was narrating. Sometimes when she had finished her story, she was quite out of breath with excitement, and would lay her hand on her thin, little, quick-rising chest, and half laugh as if at herself.

Kjent og kjær barneklassiker fra Frances Hodgson Burnett, som også skrev The secret garden og Little Lord Fauntleroy. Jeg må dog innrømme at jeg faktisk ikke har lest boken før nå, men jeg kjenner historien godt etter å ha sett to forskjellige filmatisering av denne boken flere ganger i løpet av barndommen.

Flere smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[… tur og nedtur]

2

Når dere leser denne bloggen, kan dere nok få et inntrykk av at jeg bare har det supert og fantastisk på tur i USA. Jeg har selvfølgelig hatt det veldig supert og det har vært så mye spennende å få med seg gjennom hele landet. Men det har selvfølgelig ikke vært like fabelaktig hele tiden. De har hverdag her også, spesielt de lokale man sofasurfer hos. (Hvis jeg hadde bodd på femstjerneshotell og fløyet på første klasse hele tiden, hadde turen nok vært helt uplettet og uhverdagslig, men lommeboka nokså tom og bloggen kjedelig.)

Jeg tenkte derfor jeg skulle dele noen ikke fullt så fantastiske anekdoter her. Negative hendelser teller også som livserfaring, og det er lenge siden jeg har vært sarkastisk.

Sofasurfing har stort sett vært topp. Så lenge du ikke bor med en tjueåring som oppfører seg mer som en fjortis som heller ligger i senga og spiser frokostblanding av sukker mesteparten av dagen enn å dra på jobb eller gjøre hjemmelekser, eller med noen som røyker gress i ditt nærvær.

Jeg er totalavholds, og selv om jeg forsåvidt kan akseptere at folk nyter et glass vin i ny og ne, synes jeg ikke noe særlig om ølstinkende mennesker som løper ut for å kjøpe en boks øl, helle den over på termos og drikke den på bussen. Midt på dagen. Heller synes jeg ikke noe om å få høre fra en tjueåring vedrørende en DIGER vodkaflaske: «If the police stops us, I’ll just say it is yours.»

Når det gjelder gress, vet jeg at mange kreftpasienter med store smerter kan ha nytte av syntetiske cannabisprodukter for å lindre smertene. Men generelt er jeg mot alle former for rusmiddel, spesielt de inntaksmåtene som påvirker dine omgivelser (passiv røyking, infiserte sprøyter som folk kan stikke seg på osv…). I skrivende stund sitter jeg her i San Francisco med hodepine, svie i den atopisk-sensitive huden min og vond hals fordi noen røyket gress i samme rom som meg. De kunne i det minste spurt «if I mind if they smoke a little». Tidligere på turen bodde jeg også hos noen som røykte gress, men vedkommende hadde i det minste vett til å spørre FØR jeg kom om det var ok, og siden det ikke var ok for meg, lovet vedkommende å holde stæsjet unna mitt synsfelt.

En gang i løpet av mitt USA-oppholde var jeg passasjer i en bil som ble kjørt av noen som var mer opptatt av å skrive tekstmeldinger enn å følge med på veien. Vi kjørte i godt over 80 km/t. På motorveien. Jeg banner vanligvis aldri høyt, men i løpet av denne turen kom jeg til å slippe ut en «SHIT!» da vi var bare sekunder fra å kjøre rett i en betongvegg. Så konfiskerte jeg mobilen for resten av turen.

Nevnte jeg at jeg en gang bakte en kake for å vise tegn på min takknemlighet for at jeg fikk bo hos en person? I løpet av mitt liv har jeg bakt bløtkake bare én gang, men nå ville jeg gjøre dette for annen gang for vedkommende. Jeg sa ifra om dette minst en uke i forveien og at jeg hadde lyst til å servere kaken til hele vertinnens familie. Dagen kom. Jeg hadde kjøpt inn det jeg trengte. Jeg bakte kaken. Jeg fylte den med frukt. Jeg dekket den med krem og pyntet den kjærlig med jordbær og blåbær i form av et norsk flagg. Og så var det ingen som hadde tid til å sette seg ned i et par minutter for å spise den. Jeg ga bort kaken til noen andre.

Og så har vi alle de gangene jeg gikk meg vill… De trenger vi ikke gå nærmere inn på.

Buss. Greyhound-buss. Stort sett greit, sett bort fra at de er så overbeskyttende når det gjelder hørselshemmede reisende. Mine medpassasjere har vært til å leve med, ingen ble halshugget og spist (jeg har fortsatt én tur til med Greyhound, bank i bordet). Men jeg må innrømme jeg syntes det var bitte litt ukomfortabelt da jeg skulle ta bussen fra et eller annet sted i Texas:

Alle vindusplassene var tatt og den forreste delen av bussen fullt, så jeg beveget meg bakover på utkikk etter et sete. Det var en ledig sete ved en gjennomtatovert og fillete kledd fyr som så ut som om han nettopp hadde sluppet ut av fengsel. «Anne-Line, nå skal du ikke dømme folk ut fra utseendet,» sa jeg til meg selv og satte meg ned ved ham. Det viste seg at han er tatoveringsartist. Vi hadde en grei, om enn nokså stotrende samtale (skriftlig, han var ikke så stø i rettskrivning). Så nevnte han plutselig noe om da han tok dårlig syre og ble syk og hørte stemmer. Han insisterte også på å vise meg alle tatoveringene sine. Han hadde sikkert lyst til å vise meg tatoveringene på sine… edle deler. Men det gjorde han ikke. Heldigvis. Gjett om jeg var lettet da jeg endelig byttet buss i Albuequerque.

Turen fra Seattle til San Francisco ble noe ukomfortabelt da jeg av ren barmhjertighet overlot setet ved meg til en nervøs briter som tydeligvis hadde hørt om han som ble halshugget og spist (se link et par avsnitt over). Jeg endte opp med sittesår.

Toaletthygiene er litt så som så. Jeg har flere ganger sett små asiatiske damer i 50-årene gå ut av toalettbåsen og rett forbi håndvaskene. Wtf? Og det er en del jenter som tydeligvis lider av bakteriefobi. Hvis dere trodde gutter ikke kan treffe toalettskålen, så har dere aldri sett resultatet etter jenter som ikke plasserer stumpen sin på toalettringen. Det er også en del toaletter som har automatisk nedspyling; en dings registrerer når du har løftet på stumpen, så spyles det. Noen ganger reiser folk seg opp litt for tidlig og avslutter etter at spylingen har stoppet, og siden ingen har lyst til å bruke et toalett som ser ut som… som… Ehm… så blir det ikke spylt ned noensinne. Ew. Manuell spyling, ja takk.

Åja, jeg glemte det nesten. Jeg er jo lesbisk, som dere vet. Og en nokså mannevond en. Her i USA har jeg prøve å være voksen, dannet og høflig mot alle jeg møter, også menn. Jeg har tydeligvis vært litt for hyggelig, for minst tre ganger har jeg blitt fortalt at jeg er den kvinnen de har «waited for all their life», samt fått utallige forespørsel om kaffe eller øl. Jeg bare «Fiddle-dee-dee» og spilte uforstående for å slippe unna frieriene. (Og hvor pokker er alle de heite lesbene som jeg så i L Word, liksom? I LA? Hvis jeg ikke blir forsøkt sjekket opp av en eneste lesbe der, blir jeg skuffet over amerikanernes gaydar.)

Tilbake til det positive: Jeg har booket rom på et hostel her i San Francisco og sjekker inn søndag. Søndag skal jeg til Oakland en tur for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv danser og koreograf. Tirsdag skal jeg se San Francisco Ballet. Jeg har funnet et sted å bo i LA, med mitt eget rom og min egen queen size-seng helt gratis.