Måned: mars 2011

[Digre, ekle kaffekopper]

4

På lørdag gjorde jeg noe jeg hadde utsatt altfor lenge. Jeg ryddet hjemme. Jeg ryddet i gamle forsikringspapirer, skatteoppgjør og andre skikkelig kjedelige ting. Jeg tok oppvasken. Og da jeg skulle støvsuge alt støvet som hadde lagt seg på gulvet, dukket det plutselig opp en edderkopp av en anselig størrelse opp bak støvsugeren. Jeg var alene hjemme, og frykten bet seg fast i ansiktet mitt i beste Alienbaby-stil. Mens urhjernen min diskuterte om hvorvidt flukt eller å stirre døden i hvitøyet var best, innså jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å gripe tak i nærmeste solide ting og grusemose edderkoppen. Etter å ha gnikket en tung eske over svart-gult-oransje gørr med minkende antall bein mens jeg tenkte «Die, fathereater*, DIE!», i en fem minutters tid, kom jeg frem til at seieren trolig var min. Puh.

Da jeg skulle sende en sms om det legendariske slagsmålet mellom monsteret og meg, rettet autokorrigering på mobilen meldingen til: «Eeeek, overlevde nettopp et møte med en diger, ekkel kaffekopp!»

*Fathereater: Kombo av «father» og «eater». Edderkopp-hanner lider den ublide skjebnen å bli næringsrikt matpakke for edderkopp-hunner etter at de har hatt seg. Yuck.

Samme natt hadde jeg en drøm om at jeg drev og støvsugde. Jeg kom over en loftsluke som var full av spindelvev. Gjett hva som skjedde da jeg prøvde å støvsuge der? Jepp, millioner av millioner kravlende monstre som febrilsk prøvde å krype ut av støvsugerrøret. Super-yuck.

Jeg. Hater. Edderkopper. Hvorfor kan de ikke se ut som søte mini-kattunger med åtte bein istedet?

[Adolf H’s to liv]

0

Av og til liker jeg å forestille meg hvordan verden hadde vært om en hendelse hadde tatt en annen vending, om man hadde tatt et annet valg. Noen ganger forestiller jeg meg at det kanskje oppstår forskjellige parallell-universer for hver vending og hvert valg. Men jeg tenker ikke på det lenge av gangen: Med alle de billiarder av mennesker som har levd og alle de utallige hendelsene som har skjedd siden tidens morgen, og alle de X opphøyd i en trilliard potensielle hendelsene som ville ha oppstått om folk hadde valgt annerledes osv osv, ville det ha blitt et «mindbogglingly» antall universer. Det er til å få hodepine av.

Men det er fortsatt litt spennende å tenke på.

Eric-Emmanuel Schmitt har skrevet en bok om en person vi alle kjenner til, en person som har begått grusomme forbrytelser mot menneskeheten og satt et uutslettelig avtrykk etter seg i menneskehetens historie. Adolf Hitler. I Adolf H’s to liv følger vi ikke bare den Hitler vi kjenner, diktatoren Hitler. Vi følger en helt annen Hitler, han som i 1909 kom inn på Kunsthøyskolen i Wien. En liten hendelse, to vidt forskjellige retninger. Den ene veien er velkjent: Hitler blir avvist ved Kunsthøyskolen og ender opp som en hatefull egoist som krever at verden skal dyrke ham. Den andre veien: Adolf får mulighet til å studere kunst, utvikle seg og lykkes med livet sitt.

Vi følger begge livene parallelt, og selv om begge har store likhetstrekk, er det store forskjeller i valgene som blir tatt. Når Hitler mislykkes med noe, velger han å distansere seg fra hendelsen og legge skylden på alle andre enn seg selv. Når Adolf opplever motgang, er han ydmyk og prøver å lære av sine feil. Det er en veldig spennende dynamikk gjennom hele boken, og det var interessant for meg å skyve til side min «fordom» til Hitler (Ok, det er ingen fordom: Hitler var en drittsekk. Punktum.), og åpne for muligheten for å bli litt kjent med det sympatiske mennesket han kanskje kunne ha blitt om ting hadde gått annerledes den dagen i 1909 da Adolf Hitler stod på Kunsthøyskolen i Wien og ventet på svaret: Kommer han inn eller ikke?

[Sus fra fortiden]

0

I dag har jeg ryddet i gamle papirer. For det meste kjedelige saker som skatteoppgjør og legevaktjournal fra da jeg hadde kyssesyken og streptokokk og leverbetennelse samtidig, og andre ting som ikke er verdt å bevare for ettertiden. Midt oppi alle disse tørre papirene fant jeg også tekster jeg skrev på grunnskolen og videregående. Og jeg tenkte: «Dette er noveller. Ikke så ille noveller heller. Hva pokker skjedde? Hvorfor skriver jeg ikke noveller lenger? Jeg skriver bare novelletter én gang i året nå for tiden. Hvor er den kreative kilden jeg hadde for ti-femten år siden?»

Jeg tror det må ha vært skolen som både hadde æren for at jeg skrev så mye før, og skylden for at jeg ikke lenger har den samme gnisten for å skrive. På skolen fikk vi jo stiloppgaver, og da var det bare å skrive til krampa tok deg. Det første året på videregående hadde vi fokus på skjønnlitteraturen. De neste to årene var det dialektanalyse, essayanalyse og kronikkanalyse. Skolen sådde en frø. Da en grønn spire av kreativitet tittet opp fra den mørke jorden, knuste skolen den med analyse. Det er teorien min.

Jeg har lyst til å pleie den stakkars spiren min. Er det noen som kan tipse meg om gode nettsider der jeg kan finne gode skriveoppgaver, så jeg kan prøve å skrive litt mer, om enn bare for min egen skyld?

[Jeg (hjerte) Liz]

0

Jeg elsker gamle filmer. Det er noe glamorøst over gamle filmer i svart-hvitt, med vakre kvinner og kjekke menn. Jeg har mange favorittskuespillere fra Hollywoods gullalder, blant andre Rita Hayworth, Vivien Leigh, Clark Gable, Humphrey Bogart og ikke minst Elizabeth Taylor. Det var derfor trist å lese at den siste av Hollywoods tidløse skuespillere ikke lenger er å finne andre steder enn på dvd, TV-skjermen eller på det hvite lerretet.

En av grunnene til at jeg er fascinert av Liz Taylor, er at hun var en strålende skuespiller som ga mye i sine forskjellige rolletolkninger. Jeg har ikke rukket å se så mange av filmene hun medvirket i, men mine to favoritter er Who’s Afraid of Virginia Wolf? og The Taming of the Shrew. I disse to filmene spiller hun henholdsvis en middelaldrende frue og en trassig ungpike. Intensiteten hun legger i disse rollene er utrolig å se på, og det er vanskelig å ikke la seg imponere over hvor lett hun skiftet fremtoning fra en moden kjerring i Virginia Wolf det ene året, til en yppig og frekk jomfru i filmatiseringen av Shakespeare-stykket det neste året.

Hvem er med på Liz-filmmaraton? Jeg fikser popkorn.

[Dag 10 – 10 saker du ikke vet om meg]

1

1. Jeg har skrevet nettbasert dagbok/blogg i nesten åtte år. De første årene var jeg hos EnjoyDiary, så hvis du av en eller annen bisarr grunn har lyst til å lese hva jeg skrev som 17-åring, finner du dagboken min her. (Advarsel: Høy fjortis-faktor og dårlig språk i begynnelsen.)

(Som nevnt; jeg har surret rundt på nett i ganske mange år, så det er ikke helt lett å finne på ting folk ikke allerede visste om meg. Hvis du kjenner igjen et eller flere punkter i listen, er det bare å late som om du aldri har lest det før. Så slipper jeg å vri den vattinnpakket hjernen min altfor hardt i kveld.)

2. Jeg hater å se filmer av typen Den Utrolige Reisen og Silkesvarten. Jeg får nemlig så vondt inni meg når jeg ser dyr som ikke har det bra, selv om det bare er på liksom.

3. Jeg er «godterirasist». Lakris, salmiakkdrops, skikkelig mørk sjokolade og lignende godteri er æsj. 70% kakao kan jeg kanskje spise, men da må det være med appelsinsmak.

4. Jeg vil at det skal bli mulig å abonnere på bare A-Magasinet. Jeg gidder ikke bruke penger på å få flere kilo papir på døra hver dag bare for å få lese A-Magasinet en gang i uken.

5. Jeg liker bedre å danse andres koreografier enn å koreografere selv.

6. Jeg kommer aldri til å jobbe med omsorgsyrker, f.eks. som pleierassistent eller barnehagetante. Jeg er ingen menneske-menneske, og jeg trives mye bedre med å jobbe frivillig på Kattehuset enn å motta lønn for å stelle mennesker.

7. Jeg kjeder meg fort, og jeg klarer bare holde ut med å gjøre de samme tingene med de samme menneskene på det samme stedet i inntil ett år. (Én av grunnene til hvorfor jeg er så grusomt og inderlig lei av skolen min nå.)

8. Noen ganger synes jeg at enkelte mennesker utseendemessig minner meg om et eller annet dyr. «Han ser ut som en muldvarp» eller «hun ser ut som et ekorn». Foreløpig har jeg ikke turt å fortelle folk hva de minner meg om, i tilfelle de tar det ille opp, selv om jeg tenker på dette som et søtt trekk ved dem.

9. Såfremt det ikke er for travelt i matbutikken, prøver jeg alltid å sette varer på samlebåndet med strekkoden mot scanneren for at butikkdamen/-mannen skal slippe å løfte på varene mine. Inspirert av Vil du ha pose?

10. En gang sovnet jeg mens jeg klinte med en jente. Det var en veldig behagelig seng og jeg var veldig trøtt. Ups.

Del 10 av 30 i listen Dag for dag.

[Dag 9 – Min tro eller livsfilosofi]

3

Del 9 av 30 i listen Dag for dag.

Jeg er buddhist. Dessverre ikke av det opplyste slaget (og med mindre jeg slutter å være sarkastisk og materialistisk, så er det lite håp for min indre opplysning), men jeg kaller meg likevel buddhist. Noe av det jeg liker ved buddhismen er at det nesten er som Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Å være buddhist er i utgangspunktet ikke avansert, det finnes ingen fasit som forteller hva som gjør deg til en god buddhist eller en dårlig buddhist; så lenge du tenker sjæl og ikke skader noen, spiller det ingen fugletriller om du snauer av deg håret, ikler deg oransje gevanter og messer på tibetansk, eller lever et vanlig liv med håret i behold og større fargevariasjon i garderoben.

Jeg er fascinert av både tibetansk buddhisme og Zen-buddhisme: den ene fordi den kjennes så tradisjonell og trygg; den andre fordi den er så «in your face» og får deg til å tenke i helt nye baner. Det finnes mange interessante zen koan som er verdt å sjekke ut, uansett om du er buddhist eller ikke.

Jeg har meldt meg inn i Buddhistforbundet, blitt vegetarianer og valgt å avstå fra rusmidler. Jeg tenker ofte at jeg bør bli flinkere til å meditere, ettersom meditasjon er en stor del av buddhismen. Istedet gjør jeg yoga, som jo er en fin måte å være tilstedeværende på (mindfullness). Å gå tur og være oppmerksom på alt som dukker opp på din vei, både fysiske observasjoner og tanker, er et annet alternativ til tradisjonell meditasjon.

Det største øyeblikket i min karriere som buddhist var da jeg tilfeldigvis traff H.H. Dalai Lama 14 utenfor Grand Hotell i 2005. Vi vekslet ingen ord, men jeg kunne likevel kjenne hans klokskap og vennlighet, og det gjorde så dypt inntrykk på meg at jeg var helt skjelven i flere timer etterpå.

[Dag 8 – Mine redsler]

1

Del 8 av 30 i listen Dag for dag.

Det er bare to ting her i verden jeg virkelig frykter. Den ene er noe så irrasjonelt som edderkopper. Jeg hater edderkopper. Veldig. Innmari. Mye. Et av favorittmagasinene mine er Illustrert Vitenskap, og de trykker gjerne bilder av edderkopper innimellom. De gangene jeg har blitt overrasket av et nærbilde av en eller annen stygg, hårete tarantell, skjer to ting:
1) Jeg kaster automatisk bladet fra meg. Jeg har iallfall velfungerende urinstinkter som vet hva som er best av «flykt eller slåss».
2) Jeg plukker opp bladet, men passer på å holde det på en armlengdes avstand mens jeg holder i hjørnene lengst bort fra edderkopp-bildet.
Veldig rasjonelt.
Prøv å tenke dere hvordan jeg blir hvis jeg plutselig står øye til øye med en sprell levende monster med åtte lange, hårete bein og åtte glinsende øyne. Støvsugeren er min beste venn, for å si det slikt. Men bare hvis monsteret er mindre enn tommelfingerneglen min. Noen andre får lov til å ta seg av de større eklingene.

Den andre redselen min er at det skal skje noe med meg som gjør at jeg blir fullstendig ufør og ikke lenger er i stand til å gjøre noe som helst uten hjelp. Eller at jeg skal bli så dement at jeg blir lukket bort på en eller annen avdeling der jeg sakte råtner bort mens bevisstheten min lever i fortiden. For meg er det svært viktig å ha et fritt og selvstendig liv, å ha muligheten til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Jeg vil så gjerne reise verden rundt og samle opplevelser så lenge jeg kan. Jeg vil føle at jeg bruker hele kroppen og hjernen hele tiden. Å bli ufør og dement er for meg det samme som å bli satt i fengsel på livstid, uten mulighet for løslatelse for god oppførsel.

[Dag 7 – Et pinlig øyeblikk]

1

Del 7 av 30 i listen Dag for dag.

De fleste opplever øyeblikk der alt annet enn deres beste side kommer frem, øyeblikk som setter spor i hukommelsen og kaller frem rødme og latter når anekdoter skal fortelles. Men hvis du er en sånn person som ler av deg selv i akkurat det øyeblikket, klenger episoden seg ikke like fast til hukommelsen som den ville ha gjort hvis du er en som blir tomatrød i trynet mens du forgjeves prøver å fremkalle et bunnløst hull under deg.

Jeg beklager at jeg ikke er i stand til å servere dere et skikkelig saftig, innmari pinlig øyeblikk; for jeg har ledd bort alle disse øyeblikkene, kvalt øyeblikkenes tilblivelse i latter. Men jeg kan fortelle om den gangen en venninne, L, lurte en annen, M, til å smøre bedøvende krem på tungespissen. Dette skjedde i Kondomeriet på Karl Johans gate, og effekten av kremen var både rask og virkningsfullt. For M var det pinlig å tråkke nedover Karl Johans gate med halve tunga ut av munnen fordi hun ikke hadde følelser i den, mens vi andre holdt på å falle sammen av latterkrampe hver gang hun prøvde å si noe.

[Dag 6 – Hva blir jeg opprørt av]

5

Del 6 av 30 i listen Dag for dag. (Jeg bestemte meg for å gjøre en litt annerledes vri på denne listen; istedenfor å skrive om ting i den rekkefølgen listen var i, plukker jeg heller ut den tingen jeg har mest lyst til å skrive om, enn å sitte med skrivesperre.)

Det er ingenting som står meg mer nært enn dyr. Jeg elsker dyr. Jeg ville hatt en hel dyrehage om jeg hadde muligheten. Så det som opprører meg mest er å høre om dyremishandling, om dumme og/eller ondskapsfulle mennesker som ikke har noe respekt for dyr. Idiotiske jegere som skyter utrydningstruede neshorn fordi idiotiske asiatiske menn innbiller seg at knust neshorn-horn er superb afrodisiakum. Idioter som kaster plastringer i naturen, slik at små dyr lider en langsom kvelningsdød mens plast skjærer seg inn i halsen på dem. Idioter som adoptere kattunger fordi de er «sååå nusselige», men hiver dem ut på motorveien når de blir større og mindre nusselige. Idioter som kler seg i pels og dermed støtter driften av en bransje som torturerer og slakter dyr i tusentalls. Idioter som slipper ut 6000 liter klor i en elv og dreper alt liv i elven. Jeg kunne ramset opp enda flere typer idioter, men dere har vel tatt poenget mitt. 16.000 arter er utrydningstruet på grunn av idioter, enda flere arter er blitt utryddet helt siden homo idiotus fant ut hvordan han skal bruke våpen til å klubbe ned eller slakte alt som ikke går rundt på to bein med en oppskrytt, forvokst peanøtthjerne.

Jeg blir også fryktelig opprørt av miljøsvin; folk som hiver søpla si på bakken istedenfor å bære den de få metrene til nærmeste søppelbøtte, og folk som ikke kildesorterer. Kom igjen, det er ikke SÅ vanskelig! Plast i blå pose, mat i grønn pose, resten i vanlig pose, ingen IQ nødvendig. Stakkars Moder Jord.