Måned: mai 2009

[Store ting]

9

På tirsdagens bokseøkt var jeg så heldig at jeg fikk sparre mot en fyr som hadde overarmsmuskler med samme diameter som et nesten fullvoksent bjørketre, og de armene var ikke fylt med luft. Jeg er fremdeles litt støl.

Neste uke skal jeg gjøre en fotoshoot. Denne fotoshooten inkluderer en meget spesiell gjenstand som jeg hentet denne uken. Jeg trodde ikke det skulle bli lett å få tak i en slik gjenstand, og at jeg antakelig hadde blitt nødt til å låne denne (mot betaling) hos NRK. Heldigvis fikk jeg lov til å låne denne et annet sted, helt kostnadsfritt. Jeg forventet naturligvis at gjenstanden skulle være av plast, så jeg skvatt litt da jeg så at jeg faktisk hadde fått ekte vare. Jeg skvatt litt ekstra da jeg fikk vite at denne faktisk var mer enn tohundre år gammel. Wow. Aldri har jeg passet bedre på noe i min besittelse under en trikktur. Så i skrivende stund har jeg en tohundre år gammel menneskehodeskalle liggende trygt innpakket i bobleplast oppi en eske hjemme.

Bildebevis? Værsågod.

Det kommer til å bli et fantastisk resultat, føler jeg.

A softer tribute | Nobody knew…

4


Idag har jeg hatt med meg en eske rundt i byen. En eske med et ganske uvanlig innhold. Innholdet skal brukes til en bildeidé som skal gjennomføres neste uke. Hver gang jeg så ned på esken, tenkte jeg på hva den inneholdt og så fikk jeg litt gåsehud når jeg tittet opp og så på menneskene rundt meg. Ingen av dem kunne vite at inne i esken som var trygt plassert på fanget mitt, lå en hodeskalle fra en person som har vært død i mer enn tohundre år.

Det er ikke hver dag jeg har noe slik i min besittelse og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk låne denne hodeskallen til bildet mitt. Dere kan glede dere til å se resultatet neste uke.

A Softer World inspirerte til denne stripen dere ser i dette innlegget.

[Gullkorn fra Anne-Line]

2

Sagt av meg i forbindelse med en telefonsamtale idag:
«Har dere en hodeskalle til låns?»

Omtrent en time senere gikk Martine og jeg forbi et Jesus-skilt på Karl Johans gate. På skiltet stod et utdrag (feilsitert, faktisk!) fra Bibelen: «Joh 5,24: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.»

Kommentar fra meg: «Jeg er buddhist, jeg blir gjenfødt uansett om jeg tror på Jesus eller ikke. Hah!»

Graemes Oliver

5


Graeme Johannessen, fotografen bak skinke.com, spurte meg for en stund siden om jeg var interessert i å forsøke meg på litt fotoshopping av dette bildet. Han la ut sin egen versjon i desember, og her er min versjon. Jeg croppet bildet, fjernet merkene i speilet over hånda, la på litt «softing», justerte flere områder med Curves (bl.a gjorde ansiktet lysere og omgivelsen litt mørkere for å rette fokuset mot ansiktet) og avsluttet med å lage en mørkere vignettering med Curves.
Takk for den lille utfordringen, Graeme!

[Språk, misforståelse og vanlige spørsmål]

5

Det er mange som har feilaktig oppfatning om enkelte ting, og i dette innlegget vil jeg oppklare noen av misforståelsene angående tegnspråk, tolking og lignende. Samt plusse på noen opplysende punkter. Kom gjerne med spørsmål i kommentarfeltet om det er noe du lurer på og/eller vil ha oppklart! Det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Og nå har jeg en god unnskyldning for å (mis)bruke det nye favorittordet mitt.

Alle punktene er hentet fra virkeligheten.

1) «Da jeg var liten, kunne jeg litt døvespråk.» FAIL!
Det heter ikke «døvespråk», men tegnspråk. Å si «døvespråk» er som å si «franskmannspråk» eller «amerikanerspråk».

2) «Jeg kjenner en som jobber som døvetolk.» FAIL!
«Døvetolk» = «Franskmanntolk». Det heter tegnspråktolk.

3) [Til tolken] «Kan du si til henne at…» FAIL!
Du snakker med MEG, ikke med tolken! Si «du» til meg, ikke snakk om meg i tredje person. Vi er fremdeles på talefot, med mindre du plutselig er blitt sur på meg uten grunn og dermed nekter å snakke direkte til meg.

4) [Via tolken] «Det jeg kan hjelpe dere med…» FAIL!
Tolken er nøytral. Tolken teller ikke med i samtalen. Tolken er et verktøy, ikke et individ når denne er på jobb. Tolken videreformidler det jeg sier til deg og det du sier til meg. Det er du og jeg, ikke du og oss.

5) «Jeg kjenner en person som også er døvstum.» FAIL!
Begrepet «døvstum» er utdatert. Mangel på hørsel betyr ikke at en person er døv og stum. Det finnes ulike grader av hørselshemming og taleevne, men de aller fleste har fungerende stemmebånd og er dermed ikke stumme.

6) «Mumlemumlemumle» [Uten tolk, og jeg gjør tegn til at jeg ikke hører deg] «OJ! Unnskyld, unnskyld!» [Stikke av som en annen reddhare] FAIL!
Det er ikke farlig å snakke til meg. Jeg biter ikke. Gjenta det du sa, men snakk tydeligere eller finn frem papir og penn.

Ok, nok FAIL-misbruk nå. Over til de opplysende punktene.

1) «Er du døv?»
Nei. Nei. Nei. Døvhet handler ikke bare om mangel på hørsel, men også om identitet. Selv om jeg har såpass mye hørselstap at jeg medisinsk sett er døv, så føler jeg meg mer som en hørende person. Dessuten har jeg Cochlea Implantat, som er til ganske god hjelp for meg. Derfor foretrekker jeg å si at jeg er hørselshemmet og jeg regner bokmål for å være mitt førstespråk. Mitt andre språk er engelsk. Tegnspråk (eller mer korrekt, i mitt tilfelle: tegn til tale) er bare et støttespråk for meg i forbindelse med undervisning og lignende.

2) «Hører du noe med høreapparatet?»
Nei, det er bare til pynt. Jeg liker å gå rundt med en klumpete, hudfarget greie festet til øret på en måte som gir meg gnagsår. Ka du tru?

3) «Kan du lese på leppene?»
Ja, men det krever at du snakker tydelig og ikke for fort. DU. TRENGER. IKKE. SNAKKE. SÅ. TYDELIG. Men litt roligere og bedre artikulert enn du snakker til vanlig. Pass på at jeg kan se munnen din mens du snakker, ikke snu ryggen til meg eller legg hånda over munnen.

4) «Kan du høre hva jeg sier?»
Ja, så lenge det ikke er for mye støy rundt oss og du står på min venstre side. Jeg hører litt bedre på den siden.

5) «Kan du snakke?»
Ja, jeg kan snakke, men siden jeg ikke har hørt min egen stemme ordentlig siden jeg var tre år, har jeg en slags «aksent» (fancy ord; «aksent»!) med veldig lite tonefall, noe kan være litt uvant for de fleste som ikke kjenner meg. De som kjenner meg, påstår at jeg snakker bra til å ikke kunne høre meg selv. Jeg klarer å uttale kj-lyder, hah!

6) Ehm… Det var visst alt jeg klarte komme på idag. Men for all del; Legg gjerne igjen et spørsmål eller ti i kommentarfeltet hvis du lurer på noe!

[Homoer, syngedamer og Bettie Page]

5

Youtube er en fantastisk ting. De siste to timene har fløyet mens jeg har siklet på videoer av Malena Ernman (Sveriges bidrag, La Voix, til MGP) i drag. Jeg vil gifte meg med henne. Hun kan synge, hun har humor, hun er sporty, hun er så sexy at eg døyr (!) litt og hun er drag king. Ahmahgad. Jeg har ståpels.

Apropos synging: På lørdag var jeg på Smuget med Djaola. Anledningen var primært kåringen av Mr. Gay Norway, men denne europeiske sangkonkurransen fikk også en ganske stor inngripen på kvelden. Selvfølgelig, med stedet fylt opp av menn med kronisk knekk i håndleddene.

Siden jeg omtrent har sluttet å gå ut på byen etter at Naken la ned, bestemte jeg meg for å dolle meg skikkelig opp for kvelden. Temaet for kvelden var 60-tallet, men jeg tok meg noen små friheter med Bettie Page-antrekket mitt. Klassiske pinup-jenter hører egentlig hjemme på 40- og 50-tallet. Jeg kjørte full pakke med sminke, frisyre, kjole og strømper med søm bak.

Etter å ha sett «How to do it»-videoen nummer en million på Youtube, begynte jeg å angre på at jeg valgte å kjøre full pakke. «Victory rolls» er noe inni hampskauen vanskelig å få til når håret ditt såvidt når deg til skuldrene. Men jeg klarte å trylle frem en slags frisyre til slutt, og krysset fingrene for at alle frisørene som eventuelt kom til å være på Smuget, ikke var høyere enn meg på mine ti centimeter høye hæler.

Djaola tok bilde av meg:


Hvis du lurer på hva som trengs til en «victory roll»-frisyre:
-Noen hårrull.
-Et par kilo hårnåler.
-Noen liter hårspray.
-En solid dose tålmodighet.
-En million «How to do it»-videoer på Youtube.
-Et femsifret antall banneord.

Heldigvis veide antallet komplimenter opp for slitet.

Mr. Gay Norway-konkurransen var morsom! Fjorårets vinner, Kai Thomas, viste oss at de fleste Bårdar-elevene har talent da han danset og sang. Han var forresten så søt at hjernen min trodde han var et slags godteri, og siden blodsukkeret mitt var så lavt, fikk jeg lyst til å spise ham. Jeg stod imot, heldigvis. Leppestiften hadde bare blitt klint utover og blod er så vanskelig å vaske vekk.

Sangkonkurransen (eller kanskje vi burde si showkonkurransen?) var også veldig interessant. Jeg likte Sverige (Malena Ernman, självklart!), Russland, Estland og Norge (tidligere skolekamerater heier man selvfølgelig på). Mens poeng ble delt ut, minnet Smuget mer om Filadelfia eller Misjonssalen, så mye hallelujah-stemning som det var der.

Kvart over midnatt var det kåring av Mr. Gay Norway 2009, og vinneren var 49-åringen Walter fra Sverige («Når vi ikke vinner Eurovision, så tar vi Mr. Gay Norway-tittelen i stedet»). Walter beviste at en ikke trenger være et stykke ferskt, glitrende lammekjøtt for å vinne en tittel som Mr. Gay Norway. Homoer kan faktisk være barske.

Mens resten av Oslo feiret, spaserte jeg hjem og tok en dusj før jeg la meg. Litt ute av trening når det gjelder å gå ut på byen, jeg har jo brukt det siste året på å pleie mitt forhold til sofaen.

[Et par definisjoner]

2

Lykke:
Kjekshus med en kule sitronsorbet og en kule jordbæriskrem, toppet med softis dekket av rosa strøssel. Fra Mövenpick, selvfølgelig.

Nesten bunnløs tristhet:
Å se en kule jordbæriskrem ligge oppi en stor haug med rosastrøsseldekket softis. På fortauet.

[Ufrivillig morgenfugl]

3

Jeg tåler virkelig ikke tidlige morgener. Igår og idag våknet (våknet, schmåknet) jeg halv sju. Igår og idag falt jeg omtrent i koma da jeg kom hjem fra skolen. Begge gangene var jeg helt borte fra denne verden i mer enn to timer, til tross for vekkerklokkas tapre forsøk på å riste litt liv i meg. Det føles så utrolig bortkastet å sove bort mesteparten av ettermiddagen og kvelden bare fordi skolen mener det er en god idé at vi skal ha undervisning fra tidlig.

Dumme A-mennesker som ødelegger for oss B-mennesker. Vi er faktisk mer effektiv enn de fordømte morgenfuglene, selv om vi liker å sove lenge.

[Noen Få Dollar Mer Baby]

2

I dag fikk jeg gleden av å sparre mot en jente som absolutt ikke leker boksing, og dermed fikk jeg trim også når jeg ikke bokset selv. For å si det sånt; denne jenta trenger ikke være redd for å gå mutters alene hjem fra byen midt på natten.

Jeg merker at kondisjonen min er i bedre stand nå enn for knappe tre uker siden. For tre uker siden var jeg svimmel av oksygenmangel mesteparten av timen, middagen truet med å komme i retur og jeg kunne ikke løfte armene på fem dager. Nå blir jeg ganske svett og litt andpusten, men jeg ser ikke lysende prikker eller hører susingen fra mitt eget blod som pumpes rundt i kroppen min.

Et veldig godt tegn. Jeg er kanskje ikke Million Dollar Baby ennå, men jeg er blitt oppgradert fra En Neve Dollar Baby til Noen Få Dollar Mer Baby (tre Eastwood-referanser på rad, hihi), ingen tvil om det.

[Siden sist…]

2

… har jeg lært at det er en dårlig idé å spørre ukjente mennesker om veien. Jeg skulle til Borggata som ligger et steinkast fra Tøyen, men ble ført nesten helt til Brugata i sentrum via Grønland før jeg skjønte at det var noe muffens, ti minutter før jeg skulle være i Borggata. En bitteliten Oslokartbok i veska hadde vært fint, så slipper jeg å stresse så mye for å komme til en dansetime.

… har jeg pådratt meg en liten forbigående nakkeslengskade etter å ha vært med på nevnte dansetime, afro-jazz fusion med David Byer. Vi leker ikke dans, vi. Heldigvis er nakken min bedre allerede nå, helt uten Ibux eller kiropraktor.

… har jeg pådratt meg et brannsår på størrelse med en femtiøring da jeg skulle gjøre et trinn som gikk ut på at jeg skulle hoppe og lande på oversiden av føttene. Det lille, blodige brannsåret høres kanskje ikke så ille ut, men det svei noe inni svarteste granskauen da jeg skulle rense det med Vademecum. Det var faktisk så vondt at det nesten var deilig. If you want to dance, it costs… in blood, sweat and tears!

… har jeg fått med meg tre danseforestillinger. Poppea hos Dansens Hus, Vinderen Dansekompani på Black Box og Mellan Två Stolar hos Hausmania. Og jeg føler meg mer klar enn noensinne for å danse fra tidlig til sent fra høsten. August kan liksom ikke komme fort nok, men heldigvis blir det litt dansing på Jafnadhr. Kanskje vi kan lage en koreografi som vi kan vise til de andre deltakerne? Jeg skal nok få overtalt workshoplederen.

… har jeg fått lyst til å få med meg kåringen av Mr. Gay Norway 2009 på Smuget 16. mai. Jeg så deltakerne øve på en Fame-koreografi da jeg var på Bårdar (for å ha jazz med Richard Lessey) på lørdag. Er det noen som har lyst til å være med?

… har jeg slått jeg min egen rekord i tiden fra jeg kommer inn på SATS til jeg tusler nydusjet ut igjen. Jeg kom inn ti minutter over halv seks og de stengte klokka seks. Jeg kom meg ut to minutter før stengetid. Skillz. (I tilfelle noen lurte: Ja, jeg dusjer på SATS. Dusjen hjemme er ekkel og antakelig full av mugg og råte.)

… har jeg siklet litt på billige flybilletter til Australia. I femtusenkronersklassen. Hos Kilroy. Men det er høst der nede nå, så det frister ikke helt å forlate en vårlig Norge med det første.

… har jeg klusset opp døgnrytmen min. Jeg mener at Netcoms mobile bredbånd har skylda, jeg kan jo bare bruke nettet mellom klokka fem om kvelden og sju om morgen. Fra oktober blir det normalt bredbånd, basta.